Reviderte sangtekster..

Ja, nå er jeg liksom sånn i steamen med omskriving. Nå er det sangtekstene som får gjennomgå.. Og er du en riktig menneskekjenner nå, vil du fort gjennomskue hva budskapet mitt er denne gangen:

ORGINAL:

"All I want for christmas is my to front teeth"

MIN VERSJON:

"All I want for christmas is one night of sleep"

ORGINAL:

"Knocking on heavens door"

MIN VERSJON:

"Knocking on my bedroom door"

ORGINAL:

"Mama, I`m coming home"

MIN VERSJON:

"Mamma, jeg lover å sove"

ORGINAL:

"Grisen står og hyler"

MIN VERSJON:

"Ungen ligg å hyler"

Ellers er det noen orginalversjoner som får fram budskapet av seg selv:

"Dreamer"

"Silent night (all is calm...)"

"En natt forbi"

Jeg blir stadig fascinert av naturens gang, og hvor fantastisk det egentlig er at vi kan LAGE barn. Litt "voksenkos" til rett tid, og så begynner celledelingen som skal ende med et lite menneske. Og når det mennesket er ferdigvokst inne i mammas mage, skal det ut i den store verden og prøve seg på livets utfordringer. Med en eneste gang setter instinktene inn, og babyen leter etter puppen for å få næring. Den tisser og bæsjer helt av seg selv og helt uten opplæring.

Men så er det et sted det har feilet: Hvorfor i all verden skjønner ikke en baby at den skal sove når den er trøtt? Istedetfor å bare automatisk gå inn i rolig hvilemodus, kjempes det med hele kroppen for å motstå søvnen. Det hyles og skrikes, og kroppen står i spenn. For å forsvinne inn i drømmeland kreves det pupping, rumpedunking, endeløs vandring rundt om i huset i en voksens armer, og først da, kanskje, oppnås ønsket resultat.. Hva skjedde her???

Og når barnet endelig har sovnet, skal det gjerne spise oftere på natta enn det gjør om dagen. HVA ER DET FOR NOE DA?? Hver eneste natt for tiden, krysser jeg fingrene for å få sove minst 4 timer uavbrutt. Og når ungen våkner ser jeg spent på klokka, og håper oppdage at det endelig har skjedd. Men neida, det virker som om det blir mindre og mindre sammenhengede søvn plutselig, og da kjenner jeg at jeg mister litt motet. Det er nemlig ikke så lenge siden at jentungen lærte seg å sovne av seg selv på kvelden, og de første nettene sov hun til utpå tidlig morgenkvisten neste dag. Da tenkte vi at det endelig begynte å gå seg til,og så fram til både søvn, alenetid og kjærestetid. Men så slår det plutselig helt om, og man begynner å grue seg til natten igjen. Jeg er takknemlig for de rolige timene når hun legger seg altså, for all del.. Men kjenner det er lite aktuelt for meg å legge meg kl ni for å få noen timers søvn før nattens kamp starter..

Nå vet jeg at det er mange småbarnsforeldre som opplever det samme, og vi som har barn fra før vet at dette er en fase som tilslutt går over...Problemet er bare at vi ikke har den fjerneste anelse om NÅR. Innbiller meg at det hadde vært lettere å komme seg gjennom denne fasen hvis vi bare hadde hatt en dato på når det var over liksom. Tenk om det hadde stått i småbarnsboka: "3 mnd og 4 dager etter fødselen vil babyen slå seg til ro med at natt er natt, og sove minst 6 timer sammenhengende".....SUKK..I`m just a dreamer...