Når ord blir til terapi...

Hvem skulle trodd at noen kunne målbinde meg?? Men det har skjedd..

Jeg har begynt å følge en fantastisk blogg.. Det er en blogg om livets utfordringer, og en liten familie som har mistet gutten sin... En blogg som har satt en støkk i meg, og som gjør at jeg virkelig jobber med å sette ting i riktig perspektiv.. Denne damen er så utrolig sterk når hun viser sine svakheter. Så umenneskelig modig når hun skriver om alt hun frykter. Jeg sitter med tårer i øynene og gåsehud hver eneste gang jeg trykker meg inn på siden hennes. Og det gjør jeg bare i stille øyeblikk.. Når lillejenta mi sover en dupp, og jeg har tid til å kjenne på hva ordene gjør med meg..

Her har jeg sytet og klaget på våkennetter og hverdagsutfordringer, og så kommer jeg over ord som sorg, smerte, savn og håpløshet. Skildringer om kjærlighet, utholdenhet og håp for framtiden. Hvordan skal man da kunne rettferdiggjøre å bruke tid på å skrive på meningsløse ting som nattevåk og sutrete unger da??... Jeg må gå litt i meg selv jeg nå, og kjenne på om jeg har noe å komme med..

Og imens dere venter på nye ord herfra, sender jeg dere inn i en verden av følelser:

Gørils hjerteskatter: http://www.hjerteskatter.blogspot.com/