Er bare såvidt innom for å gi en aldri så liten oppdatering her nå.. Jeg har hatt en liten tenkepause på bloggingen. Som dere ser av forrige innlegg fikk jeg meg en liten tankevekker da jeg leste en viss blogg (ttp://www.hjerteskatter.blogspot.com/ ), og følte litt på at man skal være flinkere til å se solskinnet istedetfor skyggene. Jeg fikk faktisk en veldig hyggelig mail av damen som skriver den bloggen, og hun gav meg et godt alibi for å fortsette å skrive, selv om hverdagen min ikke byr på så store utfordringer som det hennes gjør. Det er nemlig dette som er MITT liv, og kanskje er det noen som kan lære av meg, eller aller helst er det noen andre som kan lære meg noe... So here goes:
Jeg har visst rota bort energien min et sted, mulig den ligger sammen med den søvnen jeg har gått glipp av. Helle holder fortsatt koken, og har tydelig bestemt seg for å prøve utholdenheten sin en stund til. Hun skal nemlig IKKE sove, hverken på dagtid eller natterstid, og da blir det liten tid for mor sjøl til å lade batteriene merker jeg..
Det blir endel sutring og surmuling både på mor og datter når dagen består av å akkurat rekke å sovne før man skal våkne igjen, og natten ikke gir mer enn maks 5 timer med stadig avbrutt søvn. Gjeeeeeesp. Jeg prøver å være like standhaftig som prinsesse-vil-ikke, og tro meg: alle mulige alternativer til soveplasser er utprøvd. I dobbeltsenga med pupp, i sprinkelsenga med hyl og skrik, i vogna(det funker i en halvtime av gangen), i bilstol og i fang. Men ikke søren om hun klarer å finne roen altså...Jeg som liksom skulle være en garvet trebarnsmor med full kontroll har nå blitt degradert til en trøtt og oppgitt "jeg-gjør-hva-som-helst-for-å-få-sove-mamma".
Om ikke så lenge skal hun få flytte på eget rom, det virker som om vi forstyrrer henne i søvnen når vi legger oss om kvelden. Hun våkner ikke med en gang, men rekker alltid å dukke opp fra drømmeland akkurat når jeg er på vei dit. Og selv om vi har vært veldig bevisst på å ikke gå rundt og liste oss på tærne fra hun var født, virker det som om hun er utrolig var-søvd. Jeg kjenner at jeg blir urettferdig irritert på henne noen ganger, og går rundt med stadig dårlig samvittighet for at storguttene mine får en mamma med ekstra kort lunte. Prøver jo selvfølgelig å svelge kamelene, men det er ikke alltid jeg klarer det uten å gulpe litt innimellom:-) Det blir lite tid til å pleie seg selv, og jeg har for alvor begynt å glede meg til å få litt alenetid med venninnegjengen. Og for ikke å snakke om at jeg skal igang med treningen igjen, her trengs det overskudd!
Det er heldigvis ikke bare kaos. Hun er jo verdens blideste lille jente, og sjarmerer i senk med kysselyder og strålende smil, når hun ikke er trøtt vel og merke.Og hun er jo unektelig verdens vakreste og godeste. Jeg kan være så oppgitt jeg bare vil, jeg skjønner jo at det ikke er lillejenta sin skyld. Hun sliter vel enda mer enn det jeg gjør når hun ikke greier å få hvilt ut skikkelig. Jeg vet jo at det ikke er alle barn som trenger like mye søvn, men hun er så tydelig sliten selv også. Gnir seg i øynene, sutrer og vil bare kose. Å ligge på gulvet og aktivisere seg selv er vanligvis helt uaktuelt, så takk gud for supre og tålmodige storebrødre som står for underholdningen på skift, slik at jeg får gjort litt andre ting.
Er det noen der ute som har gode tips eller kjerringråd skal jeg med glede prøve dem ut, her er gode råd dyre:-)
Nå roper lillegull på mamma igjen, med en stemme som det er meget vanskelig å overhøre, så jeg må løpe...
No comments:
Post a Comment