Først litt alvor..

For en gangs skyld blir det et blogginnlegg uten tull og forsøk på å være morsom..

I går var jeg og en del damer på babykino i Trondheim for å se "Sherlock Holmes". At jeg ble mer opptatt av å se på samspillet mellom Helle og babyen ved siden av, og ikke fikk med meg så mye film må jeg ta på min egen kappe. Det hjelper ikke å være småsexy Robert Downey jr når to smårollinger på 5 mnd skrur på sjarmen.

Sånn ca 1 1/2 time inn i filmen gikk brannalarmen på kinosenteret, og det er reaksjonen på alarmen som inspirerete til dette innlegget.

Salen hadde vel besøk av rundt 20 mødre/fedre med babyer under 1 år. Brannforskriftene tilsier at vi ikke kan ta med barnevogn inn i salen, så de står trygt oppbevart i en tom kinosal i nærheten. De som har med de minste barna har stort sett med seg vognbagen inn, siden de sikkert håper på at barnet skal sove litt i løpet av filmen. Min Helle sov da vi kom dit, og jeg bar også med meg bagen hennes inn i salen.

Så gikk altså alarmen. Selv om jeg aldri til dags dato har opplevd at en brannalarm er på ekte, har jeg såpass respekt for elementet "ild" at jeg gjør det man får beskjed om å gjøre. En brannmann på skjermen før filmen har nøye instruert oss om å forlate salen raskt og rolig ut gjennom nærmeste nødutgang ved brannalarm. Jeg og nabodama putter ungene raskt ned i bagene, uten å tenke på å kle på osv. Vi vet jo at det er -10 grader ute, men barna berger nedi voksiposene og går ut gjennom nærmeste nødutgang. Vi kjenner ingen røyklukt og ser ingen ild, men går rett ut i kulda.

MEN: Jeg tør å påstå at over halvparten av mødrene/fedrene faktisk velger å gå gjennom branndøra som har lukket seg for å isolere evnt brannceller, inn i salen for å hente med seg sakene sine, for så å trille vognene ut gjennom en laaaaaaang gang uten trapper og finne utgangen som brukes til vanlig. Nødutgangene har nemlig stort sett trapper. Rundt regnet så tok vel denne operasjonen kanskje ikke mer enn 5 minutter, men det kan vel være ganske lenge i en evakuering?

Det skremmer meg litt at vi er så blaserte og naive at noen av oss faktisk tar sjansen på at det er falsk alarm. Jeg var jo selv også 99 % sikker på det, men den ene aleneprosenten var nok til at jeg ikke tør å ta noe annet valg enn å gå ut, FORT! Jeg var ikke redd, men kjente at jeg kokte litt innvendig av foreldre som faktisk heller tar sjansen på å brenne inne med barnet sitt enn å risikere at understellet på vogna går med i brann. Og i tillegg brøt de jo faktisk branncella, og kunne risikert at flammer og røyk hadde spredt seg fortere enn svint, og satt alle oss andre i større fare.

Det var rimelig kaldt å stå der ute uten yttertøy, men avstanden mellom kino og brannstasjon er ikke mange minuttene. Brannbilene kom raskt, og etter et lite kvarter var kinosenteret sjekket og vi fikk gå inn i varmen igjen. Da var det altså noen av kinogjengerne som akkurat hadde rukket å komme seg ut, godt påkledd og med alle sine eiendeler med seg. De hadde jo rett, det var ikke noe brann. Men det kunne det jo ha vært!

Det er vel kanskje ikke så rart at det kan bli store dødstall når det brenner i lokaler med store folkemengder, iallefall ikke når man kan konstantere at mange ikke tar situasjonen på alvor. Denne gangen var det jo aldri noen fare, men det kunne jo ikke vi vite. Stakkars personale som har ansvar for å få ut folket, når anmodningene om å følge evakueringsplanen blir blåst bort og ikke respektert.

Moralen er: Liv betyr mer enn verdier! Kom deg ut når alarmen går. Familien din og vennene dine vil nok finne lite trøst i at du og barnet ditt omkom sammen med stelleveska di!