Ja, det var kjærlighet...

Kjærlighet er jammen meg en underfundig følelse.. Man kan vel føle kjærlighet for de fleste ting, men størst av alt er vel kjærligheten til sine nærmeste.

Hverdagen kan sette deg på mange prøvelser, men er det ikke utrolig at ingenting kan være så ille at man mister godheten for barna sine.. I et øyeblikks panikk kan man vel alltids ønske trollene dit pepper`n gror, når nattesøvna frarøves natt etter natt, når hyling og skriking skjærer langt inni benmargen, når storungene er tøffe i trynet og logistikk-øvelser nesten tar knekken på ditt gode sinn... Men bare i et øyeblikk.. Når det lille øyeblikket er over, så bobler det vel om mulig enda mer av gode følelser der inne ved hjerterota.

Slike motstridende følelser kommer vel sjelden så godt fram som i spedbarnsperioden. Det er stor overgang å gå fra 8-9 timers søvn til 5-6 timer. Det å måtte velge om man skal dusje eller spise mens smårollingen endelig tar en hvil.. Bæsjebleier opp og i mente, mens man også skal greie å følge opp og være mamma til to aktive guttunger. - og man lengter etter litt kjærestetid. Neida, det er ikke noen dans på roser, men jeg hadde ikke villet bytte det bort for alt i verden.

For hva føles vel bedre enn å se sitt bittelille barn (som du slet med i to timer for å få til å sove) våkne fra dyp søvn , og servere sitt vakreste smil i gjenkjennelse og glede over å se mamman sin. Eller når storgutten på 10 år kommer og kysser deg på kinnet og sier at du er verdens beste mamma.. (selv om du for 10 minutter siden rev deg i håret over at det ikke var mulig å bli enig med han om en liten filleting). Når den nybakte skolegutten kommer stolt hjem og forteller at i dag har han lært en ny bokstav, men at han må kysse litt på lillesøster før han viser deg den..

Og for ikke å glemme den fantastiske følelsen det er å se at andre mennesker er glad i barna dine. Besteforeldre som står i kø for å få skifte bleier, tanter og onkler som går i timesvis fram og tilbake på gulvet for å stille gråt og helbrede mageondt. Det å se at barna har så mange rundt seg som de er trygge på at vil dem bare godt. DET er stort det!

Som min gode lille-store 6-åring sier: det blir ikke trangt i hjertet selv om man får flere man skal være glad i, hjertet vokser jo for hver gang det kommer noen som skal ha plass der inne:-)

Som dere sikkert skjønner, har mamman i huset her hatt ei god helg:-) Lillemor har sovet i to netter, og da sover jo vi andre også. Det å være uthvilt..sukk.DET er ganske stort det også:-)