Møter høsten med inspirasjon i år

Da er det vel ikke til å komme unna, folkens. Høsten er her! Kalenderen viser midt i september og det er bare å innse det. Bikinien kan pakkes bort, og det er bare å innta kakao-posisjonen i sofakroken igjen. Føler at denne sommeren sprang forbi meg jeg. Ikke kunne vi dra på ferie, og ikke greide jeg å nyte soldagene som var her hjemme heller. Det var vanskelig å nyte varmen med en kjernetempratur i kroppen som selv kraftreaktorene i Tsjernobyl ville misunt meg, så jeg ruslet stort sett rundt fra skygge til skygge og håpet at neste dag kunne by på skyer.

Jeg er en av de menneskene som synes våren er den beste årstiden, for da kan man bare glede seg til sommerdagene. Høsten, derimot, sliter jeg litt med. Da går jeg stort sett og gruer meg til vinteren. For vintermenneske er jeg IKKE! De eneste vinterdagene som jeg synes er levelige, er fridager med hvit snø, knallsol og bare såvidt noen kuldegrader...for jeg HATER nemlig å fryse. Og jeg gleder meg enda mindre til vinter med barnevogn... Brrrr..

Men dagen i dag kjenner jeg at jeg greier å nyte gitt. For varme høstdager med sola alene på himmelen, det er ganske deilig. Helle og jeg har vært på lang-trille-tur, og lillegull bestemte seg for å sove seg gjennom hele seansen. Da kunne mor selv nyte stillhet, og kjenne fregnene sprette fram i tur og orden. Vi gikk til Nedre Leirfoss, der de har anlagt en veldig koslig liten park. Og derfra trillet vi litt på elvepromenaden. Hørte elva suse, trakk den friske lufta godt ned i lungene, og inngikk en avtale med meg selv om at fra nå av skal dagene nytes! Dette blir det siste året jeg har mulighet til å være hjemme med barn, og da burde jeg være flinkere til å sette pris på det. Slutte å se på klokka hele tida, og kjenne på at vi for en gangs skyld kan ta oss tid til hverandre.

Selvfølgelig er det enkelt å inngå en sånn avtale på en slik dag.. Helle og jeg har sovet MASSE i natt, og hun har en dag uten mageondt, noe som gjør at hun stort sett bare sover, og sover. Vi er skikkelig godt uthvilt. Mamman har fått tid til å spise alle måltider uten avbrytelser og til og med fått tatt seg en god dusj og lagt på litt sminke:-)

Men så vet jeg jo at det kommer dager som ikke er fullt så idylliske rett rundt svingen, og da er det om å gjøre å finne fram til ting som er positive likevel. Kjenne på at man er heldig som har tre friske unger, en kjærest som holder ut med meg i tykt og tynt, familie som omkranser meg med omtanke...slike småting som man kanskje glemmer å kjenne på.

Jeg har hatt noen uventede småturer ned i kjelleren i denne nyfødt-baby-perioden: sliten, trøtt, oppgitt... ja de fleste kan vel kjenne seg igjen her. Men det som har vært tyngst, er det å kjenne på at man ikke helt er seg selv. Jeg som stort sett pleier å være i rimelig oppegående humør, har titt og ofte sittet med tårer i øynene og vært litt motløs. Blitt sykelig fornærmet for en liten uskyldig kommentar om at skoene mine ikke var så kule...De skoene som jeg egentlig ikke liker selv heller (beklager, Erik). Ethvert lite forsøk på å gi gode råd, møtes med tårer langt oppe i øyekroken og såret stolthet (beklager, Erik igjen). Disse hormonene kan jaggu meg spille noen puss. Hadde helt glemt hvor rar man blir av ammetåke og søvnmangel. Men nå skal jeg ta litt tak i meg selv, og "lukte på rosene". Tida flyr jo avgårde, og plutselig sitter jeg vel der og lengter tilbake til disse dagene igjen.