Reviderte sangtekster..

Ja, nå er jeg liksom sånn i steamen med omskriving. Nå er det sangtekstene som får gjennomgå.. Og er du en riktig menneskekjenner nå, vil du fort gjennomskue hva budskapet mitt er denne gangen:

ORGINAL:

"All I want for christmas is my to front teeth"

MIN VERSJON:

"All I want for christmas is one night of sleep"

ORGINAL:

"Knocking on heavens door"

MIN VERSJON:

"Knocking on my bedroom door"

ORGINAL:

"Mama, I`m coming home"

MIN VERSJON:

"Mamma, jeg lover å sove"

ORGINAL:

"Grisen står og hyler"

MIN VERSJON:

"Ungen ligg å hyler"

Ellers er det noen orginalversjoner som får fram budskapet av seg selv:

"Dreamer"

"Silent night (all is calm...)"

"En natt forbi"

Jeg blir stadig fascinert av naturens gang, og hvor fantastisk det egentlig er at vi kan LAGE barn. Litt "voksenkos" til rett tid, og så begynner celledelingen som skal ende med et lite menneske. Og når det mennesket er ferdigvokst inne i mammas mage, skal det ut i den store verden og prøve seg på livets utfordringer. Med en eneste gang setter instinktene inn, og babyen leter etter puppen for å få næring. Den tisser og bæsjer helt av seg selv og helt uten opplæring.

Men så er det et sted det har feilet: Hvorfor i all verden skjønner ikke en baby at den skal sove når den er trøtt? Istedetfor å bare automatisk gå inn i rolig hvilemodus, kjempes det med hele kroppen for å motstå søvnen. Det hyles og skrikes, og kroppen står i spenn. For å forsvinne inn i drømmeland kreves det pupping, rumpedunking, endeløs vandring rundt om i huset i en voksens armer, og først da, kanskje, oppnås ønsket resultat.. Hva skjedde her???

Og når barnet endelig har sovnet, skal det gjerne spise oftere på natta enn det gjør om dagen. HVA ER DET FOR NOE DA?? Hver eneste natt for tiden, krysser jeg fingrene for å få sove minst 4 timer uavbrutt. Og når ungen våkner ser jeg spent på klokka, og håper oppdage at det endelig har skjedd. Men neida, det virker som om det blir mindre og mindre sammenhengede søvn plutselig, og da kjenner jeg at jeg mister litt motet. Det er nemlig ikke så lenge siden at jentungen lærte seg å sovne av seg selv på kvelden, og de første nettene sov hun til utpå tidlig morgenkvisten neste dag. Da tenkte vi at det endelig begynte å gå seg til,og så fram til både søvn, alenetid og kjærestetid. Men så slår det plutselig helt om, og man begynner å grue seg til natten igjen. Jeg er takknemlig for de rolige timene når hun legger seg altså, for all del.. Men kjenner det er lite aktuelt for meg å legge meg kl ni for å få noen timers søvn før nattens kamp starter..

Nå vet jeg at det er mange småbarnsforeldre som opplever det samme, og vi som har barn fra før vet at dette er en fase som tilslutt går over...Problemet er bare at vi ikke har den fjerneste anelse om NÅR. Innbiller meg at det hadde vært lettere å komme seg gjennom denne fasen hvis vi bare hadde hatt en dato på når det var over liksom. Tenk om det hadde stått i småbarnsboka: "3 mnd og 4 dager etter fødselen vil babyen slå seg til ro med at natt er natt, og sove minst 6 timer sammenhengende".....SUKK..I`m just a dreamer...

Wenches alternative TV-guide:

Som småbarnsmamma lever man i en aldri så liten boble. Jeg har jo ikke vært mamma til en baby på mange år jeg, og jeg må innrømme at det er mye som er fortrengt. Stort sett koser vi oss masse, men jeg kjenner på kroppen at den har blitt altfor vant til god søvn og selvstendige unger gitt.

Her om dagen ble jeg sittende å filosofere over hverdagen min, og kunne konkludere med at mine underholdningsbidrag til omverdenen begrenser seg til lette omskrivinger av kjente TV-programmer:

ORGINAL:

"Hvordan se bra ut naken"

MIN VERSJON:

"Hvordan se bra ut VÅKEN!"

Dette er et make-over program. Det viser seg nemlig at det er stor forskjell på å være våken etter å ha sovet, og på å være våken etter å IKKE ha sovet..Her kreves det en maske som oftest er å finne nede i sminkepungen.

ORGINAL:

"Beat for Beat"

MIN VERSJON:

"Bleie for bleie"

Blir stadig imponert over hvor mange bleier som skal skiftes på en vanlig dag, og på bonusdagene må vi også vaske skit fra rompa og helt opp til hårfestet. Med tilhørende skrubbing av bodyer og strømpebukser blir dette ofte et show på en halvtime

ORGINAL:

"Du er hva du spiser"

MIN VERSJON:

"HUN blir hva du spiser"

Her lærer man av erfaring hva som skjer når mamman tar sjansen på hvitløksbrødet. Resulterer i et høylydt oppfølgingsprogram som gjerne holder på ut i de små timer.

ORGINAL:

"FlashForward"

MIN VERSJON:

"FlashBackwards"

Science-fiction serie hvor hovedpersonene er et kjærestepar som greier å ønske seg tilbake til tider med nattesøvn, hverdagskontroll og impuls-dater. De har tre fantastiske barn som alle sover om natta, går på do når naturen kaller og har et immunforsvar som ingen virus greier å ta knekken på. Grenser vel til sjangeren Fantasy egentlig.

ORGINAL:

"House"

MIN VERSJON:

"Huset"

En eviggående livsstilsserie. Her følger man en mamma til tre som prøver å oppnå kontroll over unger, lekser og husarbeid. Hun berger seg gjennom hverdagen ved hjelp av ironi og galgenhumor, som ofte kan oppfattes som surmuling.

ORGINAL:

"Medium"

MIN VERSJON:

"Medium"

Handler om en 3 barnsmamma som drømmer om å komme seg inn i strl Medium. I tillegg er hun synsk og kan forutse hvordan dagen skal bli. Det blir dermed vanvittig enkelt å planlegge shoppingturer og middagslaging uten avbrudd av en gråtende baby

Orginal:

"Days of our lives"

MIN VERSJON:

"I gode og onde dager"

Hovedpersonen i en serie som nå har vart i over 32 år, innser at liver stort sett er ganske fantastisk. Hun lærer seg å være takknemlig for alt hun har fått opplevd gjennom livet. Hun ser verdien i etthvert smil, og henter energi fra barnelatter og kjæresteklemmer. Hun setter pris på støtte og hjelp fra familien og gode venner, og møter utfordringer med humor og pågangsmot. Dette er en "feelgood serie"

GOD TV-KVELD FOLKENS!

Nattens statistikk

40 % av familien/ 66,66 % av barna har spydd i natt

20 % av familien/ 33,33 % av barna har sovet maks 1 time sammenhengende om gangen

40% av familien / 100 % av foreldrene er lite opplagt og tror det blir en laaaaaaaang dag.

Gutta var med mormor og Per Einar på showet "Arthur og nissen i går", og 6-åringen endte med å spy både i salen, i gangen og på toalettet. Erik måtte ned og hente stakkaren. Storebroren kom hjem med McDonaldsmat til seg og lillebroren (som følte seg bedre) og etter et par timer luktet huset av fordøyd og oppspydd frityr..Deilig. Nå tror jeg iallefall ikke at det blir mast om mat derfra på ei stund.

Så natten har bestått av lytting etter rop om hjelp, og ei lita tuppe som har sovet veldig dårlig. Vi jentene har nå fått oss en attpå-dupp, gutta er i kjellerstua og føler seg mye bedre, mens stakkars pappan sitter på jobb med fyrstikker i øynene. Vi lar oss inspirere av The Julekalender og håper "det blir likar i morra!"

Adventstid

Da er første søndag i advent vel overstått. Mor sjøl fikk da huset i nogenlunde stand, før hun dro fram rekvisittene til årets adventsstake. Som sagt ikke noe grensesprengende, men moro å bruke brettet fra Freetex til noe. Det er vel egentlig et kakeserveringsbrett, men her i huset serveres det sjeldent hjemmelagde kaker. Men så tennes det desto mere lys:-) Mangler tall på lysene, men har fått tips om hvor de finnes. Jeg må på skattejakt på "Mitt Skattekammer" .

Så er adventskalenderene til gutta oppe. Årets utgave ble gaveesker fra Panduro montert på selvplukket gren fra hagen. Og inni venter bittesmå overraskelser. Har prøvd å lure gutta med at det ligger små lapper med enten klem eller nuss fra mamma inni hver eneste en, men da avslørte 6-åringen meg med "men mamma da, det får vi jo hver dag uansett".

Adventstid er å være blid:-)

Winterwonderland-my ass!

Da er det på tide med et nytt innlegg fra tidenes mest ustabile og illojale blogger.. Skjønner ikke hvordan folk finner på noe å skrive om hver dag jeg, men velger å late som om hverdagen min er altfor travel til innlegg 7 dager i uka.. Troverdig det vel, med tre barn i hus? Det er jo egentlig ikke sant at det er tiden som ikke strekker til, det er vel mer skrivekløen som ikke alltid kommer over meg.. Men nå skal jeg altså prøve meg igjen, i tilfelle ikke alle leserne har forlatt meg..

Nå er desember rett rundt døra, den første snøen daler ned i Trondheim i dag og julestria nærmer seg med stormskritt.. Hvis man lever mesteparten av sitt sosiale liv gjennom Facebook sånn som jeg for tida (huff, det hørtes stusslig ut), kan man lese om flittige husmødre som er sitt ansvar bevisst og sørger for å holde begrepet juleSTRIA i live. Det vaskes, pyntes og bakes. Alle julegaver er vell i hus og juleroen har senket seg...All honnør til dere damer- jeg tar av meg hatten!

For her i huset er det som vanlig ikke i nærheten av jul. Mor sjøl fortviler over snøen som daler og kalenderen som nærmer seg årets siste måned. Her sitter jeg og gleder meg til sol og varme, drømmer om fregner og skille etter bikinien og ønsker meg til varme land og sand i håret. Men slaget er tapt..vinteren tar tak og ler meg ondskapsfullt midt i trynet: "Her får du kuldegrader og snøføyk, din sommertilbeder!!"

Det er ingen sak for meg å innrømme at vinteren ikke er noe stas. Ikke liker jeg å fryse, skigåing er ok bare hvis det lokkes med kakao og sjokoladepause minst hver km,( og dem bør det ikke bli mange av..) og å måke snø er ikke trening- det er tortur! Det eneste jeg kan kjenne på er at det er godt å være inne under pleddet på sofaen, med tente lys og en kopp varm drikke. Men da liker man jo ikke vinteren da, når man bare liker å ikke være ute i den?

Joda, ungene synes det er stas med snø og akebakker. Gutta skal jo gjerne oppi alpint-bakkene også. Heldigvis har jeg ordnet meg med baby-alibi for denne sesongen, men stormunnede meg har i et svakt øyeblikk prestert å si høyt og tydelig at jeg skal prøve meg på slalåm... sa til og med at jeg hadde LYST til å prøve meg på slalåm. Jeg er tydeligvis lettstyrt, og det føltes så ufarlig å komme med det utbruddet i september liksom, da høstsola varmet og kroppen ville ut-ut-ut! Men så våkner jeg i dag og ser at det har begynt å snø, grøss og gru. Og kjæresten begynner å hinte om at han kanskje skal kjøpe alpinutstyr til meg i julegave! Hold an!!!!! Julegaver er noe man skal ønske seg og glede seg til å få, ikke bli livredd av! Som sagt bruker jeg baby-alibiet denne skisesongen, og bruker prolaps og bekkenløsning for alt det er verdt.. Så får jeg iallefall utsatt beinbrudd og hjernerystelser til neste år:-)

Så var det den julestria da. Jeg er oppvokst med at juepynten hentes fram på lillejulaften, og den tradisjonen velger jeg å ta vare på. Jeg er vel egentlig også oppvokst med en mamma som var høyt og lavt med vaskekosten i desember, men den tradisjonen velger jeg å se helt bort ifra:-) For meg handler ikke jula om nisser, pepperkakehjerter, juleduker og lukten av grønnsåpe. Jeg legger mer vekt på å være uthvilt, opplagt og glad, og det er for meg absolutt ikke forenelig med å skure hele huset fra topp til tå. Det skippertaket som taes her i huset er en ekstra grundig helgevask dagen før dagen, og så koser vi oss på ettermiddag og kveld med juletrepynting. Vi er ikke så veldig tradisjonelle juehusfolk. Det er ikke så mye annen julepynt her i huset enn treet, og det er det jo sånn stas å pynte sammen med ungene. Juletrepynten har mannen i huset kjøpt inn for noen år siden, og det går i lilla, gull og sølv.. Stuen er mer pyntet til advent enn til jul, men sånn blir det når dama i huset har lilla-dilla! Gleder meg til å henge opp den fine julestjerna i vinduet, og til å sette fram adventsstaken. Pleier å gjøre noe nytt med adventslysene hvert år, og denne gangen består den av ett stk gammelt sølvplettfat kjøpt på Freetex, 4 kubbelys, selvplukkede kongler og litt julestemning i form av hjerter. Skal se om jeg får knipset et bilde i morra så dere får se resultatet. Ikke at det er så grensesprengende nytenkning, men JEG synes nå iallefall at det er fint:-)

Julegavelista har jeg faktisk for en gangs skyld rimelig god kontroll på. Pepperkakebaking er det eneste av julebakst vi pleier å hive oss på og pepperkakehuset må jo også opp. Ellers får man kjøpt resten av julebaksten på butikken. Vi er jo forresten nesten ikke hjemme i vårt eget hus i jula, så da er det viktigst av kakene SER gode ut, og det gjør de ikke når bakemester Wenche prøver seg.. Nå gleder vi oss til late dager med massevis av familiekos, vennekos, god mat, latter og glede. For meg er det det som er jula, og DET er noe å glede seg til det!

Vaksine eller ei?

Jeg begynner innlegget med å love at dette er mitt eneste bidrag til svineinfluensavaksinediskusjonen (Dette tror jeg ble det lengste ordet jeg har skrevet på leeeeenge)!

Jeg er som de fleste andre skikkelig lei av all oppmerksomheten rundt denne såkallte pandemien, og hadde vel i utgangspunktet bestemt meg for å ikke delta i hylekoret. Men så må man jo nesten være sitt ansvar bevisst også, og vi diskuterte litt fram og tilbake om vi skulle velge vaksinen eller ikke.

Nå har det jo seg sånn at det er litt forskjellig praksis og anbefalinger rundt om i landene som er rammet. Risikogruppene er de vel skjønt enige om at bør ta vaksinen. Noen land vaksinerer ikke gravide og barn under 3 år i det hele tatt, og her i Norge er det begrenset til gravide etter 12 uker, og barn helt ned i 6.mnd alder.

Lite vet vi om ettervirkninger av denne vaksinen på langt hold, og de fleste av oss overlever vel fint ei uke eller to med heftig feber og alle andre symptomer. Men det jeg har i bakhodet, er at vi burde vel kanskje ta ansvar for at dette viruset ikke tar helt overhånd. Skjønner jo at det blir problematisk hvis halve arbeidssstokken blir syke, og at det finnes grupper som ikke har helse til å komme seg velberget gjennom en eventuell svineinfluensa. Selv om jeg klarer dette fint, så kan jeg faktisk overføre smitten til en som IKKE gjør det. Og nå er situasjonen faktisk blitt såpass ille her i Norge, at vi iallefall har rimelig klare bevis på at svineinfluensaen nok er verre en vaksinen.

Og der er vi over til min konklusjon:

Her i familien har vi nå valgt å ta vaksinen. Vi er to voksne, og barn på 6 år, 10 år og 3 mnd. Og grunnen til at vi valgte vaksinen er rett og slett: Vi gjør det for å prøve å unngå at minstejenta blir syk. Ingen av oss er egentlig i risikogruppen, bortsett fra hun minste. En baby på 3 mnd har neppe godt av en sånn runde med sykdom, og det er vanskelig å unngå smitten når man har to storebrødre på skolen. Der det, uansett hvor mye det vaskes og sprites, florerer i snørr og annen smittematerie. Selv kan jeg velge å unngå å dra henne med meg rundt overalt der folk er syke, men det hjelper lite hvis gutta drar med seg smitten hjem. Så i dag kl 12.45 var vi på plass og fikk sprøyta.

Når det er sagt, så er jeg fortsatt usikker på om jeg ville ha valgt å vaksinere babyen hvis hun hadde vært over 6 mnd, og dermed i den gruppen som kunne fått den. Tror kanskje jeg ville gjort det samme som nå, vaksinere alle oss andre, og dermed prøvd å unngå smitte fra de nærmeste. Nå høres det kanskje ut som om jeg er mindre opptatt av hva som skjer med guttene mine, men de er tross alt i den aldersgruppen der de i ALLE land hadde kunnet fått vaksinen. Er skeptisk til hva som kan være ettervirkninger jeg også, men nå bor vi jo tross alt i et rimelig kontrollert og opplyst land. Og jeg regner med at ekspertene ikke gambler med helsa til hele befolkningen vår.

Det er vel sånn at uansett hvilket valg vi hadde tatt angående denne vaksinen, hadde vi angret på avgjørelsen hvis uhellet skulle være ute. Skulle det nå vise seg at det er uheldige bivirkninger ved å ta den, ja så må vi jo kanskje innse at vi valgte feil. Men om vi hadde valgt bort vaksinen, hadde vi vel ikke vært særlig høye i hatten hvis influensaen hadde kommet over oss.

Så får vi bare håpe at det ikke ender opp som til stakkars Nasse Nøff her, det er ikke greit å være griseunge i disse tider:-)

Arti`mainn

Jeg er i den heldige situasjon at jeg er samboer med en skikkelig skøyer, og i går dro han en av sine mange morsomheter igjen...

Jeg lider dessverre av en liten kronisk plage, nemlig sure oppstøt. Da mener jeg ikke sånne sure oppstøt som kommer fra magesekken, men sånne som gulpes opp hvis noe går på tverke. Hvis jeg f.eks har ryddet hele huset, bare for å snu meg å se at ungene har gått berserk i klesskapene. Eller hvis jeg har tatt en raptus på stua før fredagskvelden, slik at vi kan kose oss med tente lys og kanskje litt prematurt lørdagsgodteri, men på lørdagsmorgen ser det ut som om det har vært låve-fest når ungene har funnet fram potetgullrestene.

Da kommer det gjerne en regle allà: "det er liksom lite vits for mamma å få sove ut på lørdagene, hvis det uansett ender meg at jeg må stå å gjøre husarbeid i timesvis..det må da gå an å forstå at jeg ikke orker å rydde etter dere hele tida. Og dessuten, NÅR dere endelig rydder litt, så rydder dere ikke alt, og da må jeg uansett rydde mer...GRRRRR". Du skjønner sikkert tegninga her?? Og verst av alt går der nok ut over min kjære kjæreste. Hvis jeg er god til å gulpe opp, så er han desto flinkere til å svelge unna kamelene. Jeg har en liten mistanke om at han faktisk har en velutviklet lukkemuskel i ørene, som kan filtrere slike utbrudd, iallefall klager han heldigvis ikke så altfor ofte på oppførselen min.

Men i går kom det en aldri så liten reaksjon på en sånn skjennepreken som jeg hadde utav meg i helga. Jeg prøvde nemlig meget diplomatisk å få forståelse for at "å rydde" bør bety "å rydde ferdig", og at jeg var lei av å måtte ta den siste finishen på kjøkkenet når det var hans tur til å rydde etter middagen. Jeg mente altså selv at jeg hverken var sint eller streng når disse ordene veltet ut, men iallefall har jeg greid å provosere fram en reaksjon denne gangen.

Da han var ferdig med ryddinga, hørte jeg at han kommenterte at det begynte å bli vel mye pynt på kjøkkenbordet nå. Jeg tenkte med meg selv at han selvfølgelig ikke har forståelse for at jeg vil pynte litt her og der, og lot kommentaren passere. Jeg VET at jeg endrer posisjonen på pyntetingene ganske ofte, og skjønner at det ikke er så enkelt å henge med i svingene. Men det å sette på plass pynten kan jeg gjerne gjøre selv, bare det er ryddig. Så jeg sa ingenting, bare ga en liten klapp på ryggen, men et passe nedlatende "så-flink-du-er"!

Så ble det nattatid, og jeg skulle sette vannglasset mitt inn i oppvaskmaskina før jeg tok kvelden (jeg rydder nemlig etter meg), og da jeg kom inn på kjøkkenet holdt jeg på å knekke sammen av latter... Og her ser du hvorfor:

Fyren har funnet alt som er av pyntegjenstander på kjøkkenet og plassert dem på bordet!! HaHaHa... Bare for å bevise at han gjør ting SKIKKELIG! Jeg lo lenge og godt, og kjente jeg ble litt takknemlig for å ha en kjæreste som løser det meste med humor:-)

Jeg greide å la pynten stå til dagen etter, men da måtte alt tilbake på sin vante plass igjen:-) Kjenner at jeg går og humrer litt innvendig enda...

Gla i kjæresten min æ!

Rotekopp VS Ammetåke

På tirsdag skulle jeg som vanlig hente 6-åringen på SFO kl 16. Helle sov i vogga si, men jeg lurte henne over i vogna og pakket henne godt inn i voksiposen og langet avgårde mot skolen..et lite 10-minutt forsinket og aldri så lite småstresset.. SFO`en stenger ikke før 16.45, men har man skrevet på lista at ungen skal hentes kl 16, så skal han det.. Kan jo hende at kommunens regnskapskontor finner ut av overtidsminuttene og begynner å fakturere for hver påbegynte halvtime eller noe sånt

Da jeg var vel framme, fant jeg gutten i glad og vilter leik, men greide med litt overtalelse å få han med meg ut i garderoben for å pakke ned alle uteklær som skulle være med hjem til høstferien. Regnklær og støvler ble pakket ned i poser, siden de bar vitnesbyrd om det våte og gjørmete høstværet som Trondheim har bydd mye på i det siste. Lue og hansker så ikke så verst ut, så de tredde jeg på gutten. Så gjensto det bare å få på han den fine nye Stormberg allværsjakken og komme seg hjem... Hmm..Allværsjakken ja..hvor var den mon tro?

Ikke i hylla hans, ikke i sekken hans, ikke i hylla til nabogutten....kjente blodtrykket begynte å stige... ikke i tørkeskapet, ikke i "avglemte klær" kassen. Veslejenta i vogna begynner å klynke, og jeg vet at nå blir er det bare et tidsspørsmål før hun begynner å gråte..Prøver å være pedagogisk og spørre Simon selv hvor den kunne være, og siden han aldri gjør noe galt, var svaret selvfølgelig at han var HELT HELT sikker på at han hadde hengt den på knaggen da han kom på skolen. Denne dagen hadde hele trinnet vært på tur hele dagen, og jeg så på regnjakka (som var nyvasket samme morgen) at den hadde vært med på den turen, så den forsvunnede jakken lå mest sannsynlig ikke igjen i skogen iallefall..

OK- tid for rekonstruksjon: Jeg VISSTE at jeg hadde kledd på han den nye jakka da han dro hjemmefra, han skulle jo på tur, og da passer mamman på at barnet er riktig kledd. Med ull innerst, fleece utenpå der og til sist vintett og vanntett. Ikke så rent lite fornøyd med at jeg har greid å følge oppskriften for tørre og varme turgjengere. Han fikk beskjed om å skifte til regntøy hvis været ikke ble bedre, og det ble det jo sannsynligvis ikke. Altså: Mamman er HELT SIKKER på at jakken er med på skolen. Guttungen er HELT SIKKER på at han hang den fra seg på knaggen, skiftet til regntøy og dro på tur. Men nå er altså jakken sporløst forsvunnet.

Ny "pedagogisk" utspørring: Er det noen som har likedan jakke som deg her? Er du egentlig helt sikker på at du hang jakke på plassen din? Svaret på det første spørsmålet er nei, men han innrømmer faktisk at han kanskje ikke hang opp jakka, men at den muligens havnet på gulvet...men akkurat da han skulle rydde opp etter seg bare MÅTTE han gå inn til læreren og dagens opprop, derfor lå nok jakka på gulvet ja, men det var ikke hans skyld at han ikke rakk å henge den opp.

Litt hissigere mamma.... Du skal ALLTID henge jakka på plassen din, ellers blir det slik som nå, at vi ikke greier å finne den.. Dårlig gjort altså, ny og dyr jakke og greier... Mamma skuffet...trenger jakken i høstferien..bla-bla-bla. Kjent lekse som ikke nødvendigvis har så mye pedagogikk i seg..mest stressa mamma-logikk.

Så lette vi nok engang gjennom alle hyller, sjekket at den ikke hadde havnet blant noen andres klær, åpnet til og med dodørene for å forsikre oss om at ingen hadde sparket den inn der.. Men neida.. Nå begynner lillesøstra å bli litt småvarm i voksiposen, og sier klart fra om at her vil ikke hun ligge mer. Men hun får gråte seg enda litt varmere mens vi snakker med personalet og ber dem om å ringe oss hvis jakken dukker opp... Kjenner at jeg er litt småirritert for at de ikke har noen magisk formel som kan trylle fram jakken, og klager på at det er typisk at den skal forsvinne nå når vi skal ha ferie og greier.. Helle hyler ganske høyt nå, og jeg bestemmer meg for at vi får gi opp jakten og komme oss ut i kaldlufta før lillesøsteren får sin første hetetokt.. Og personalet lover å lete igjennom hyllene når ungene kommer neste dag, og ringe hvis den dukker opp.

Simon blir med en kompis hjem, og jeg går en 2,5 timers tur med vogna. Mulig jeg følte behovet for å gå av meg litt frustrasjon, og mulig turen ble såpass lang fordi det var endel frustrasjon å gå av seg akkurat da;-)

I løpet av turen klager jeg over tlf til mannen i huset på "mysteriet-den forsvunnede jakken". Skjønner ikke at det går an altså..Simon er så rotete..dyr jakke...bla-bla-bla

Så kommer Simon hjem, ler litt nede i gangen og roper opp til mamman sin: "Mamma?? Vi to glemte at jakka henger her hjemme!" For mamman hadde ikke tatt på han allværsjakka den morgenen hun, den hang på knaggen hjemme mens gutten tuslet på skolen i fullt regntøy..... Flaks at Simon har såpass til selvironi at han greier å le av at han var så sikker i sin sak da han kom med forsvarstalen sin for hvorfor han jakken lå på gulvet på skolen.. Og flaks at han er så stor at begrepet "ammetåke" plutselig blir endel av hans vokabular fra nå av....

Nå tar vi høstferie, og satser på at det blir allværsjakke-vær:-)

Er bursdag kos eller stress??

Nå nærmer det seg eldstemanns 10-årsdag med stormskritt. Søndag 4.oktober er den store dagen, og da skal det feires med familien. Selve familiefeiringen er bare stas og kos. Det å ha huset fullt av snille, gode og hjelpsomme mennesker skulle vært alle forunt. Mormor i huset stiller alltid med litt godsaker, farmora tar imot bestilling på boller og syltetøy, og det pleier rett og slett å være mye kos og lite stress.. Litt trangt kan det vel alltids bli, men der det er hjerterom er det husrom:-)

Men så er det den bursdagsfeiringen med kompiser og klassekamerater.. DER begynner strevet synes jeg. Nå har det gått litt sport i vennegjengen med å feire bursdager ute av hjemmet. Type: Laser-X, Go-kart, Bowling, Lekeland osv osv. Har full forståelse for at det er fristende å kjøpe seg ut av " hæla-i-taket-og-snu-hele-huset-på-hodet-på-to-timer" bursdagen, og vi har selv prøvd den utveien. Og JA, det er deilig å komme hjem etter en sånn "ut-av-huset-bursdag", ikke noe kakekrem på veggen, alle fat og glass er intakte, doen er like ren og det er stille, stille, stille. Og faktisk så blir det ikke så mye dyrere enn å ha selskapet hjemme heller. Men så blir det en annen utfordring. Gutta i klassen har STORE forventninger når dagen nærmer seg, og det snakkes tydeligvis en god del om hva kompisen skal finne på for noe fantastisk, hvilke opplevelser venter dem, og ikke minst: hvor mye godteri er det i posen de skal få med seg hjem etterpå.

Hva er denne trenden med å sende meg ungene godteri hjem ETTER at bursdagen er over? Hvorfor i all verden holder det ikke med de søtsakene de rekker å proppe i seg på to timer? Hvem har funnet på at vi skal bruke masse penger på å sende med en godteripose hjem i tillegg? En pose som sikkert er kilde til mye gråt og sjalusi når man kommer hjem til søsken som står slukøret og ser på at broren eller søstra grafser nedi posen sin. Og kanskje blir det en diskusjon med foreldre som foreslår å spare posen til lørdagsgodt istedet for å få blodsukkeret på høyde med Mount Everest før leggetid.

Kanskje er jeg litt gammeldags nå, men jeg synes at fokuset blir så feil. Er det ikke bursdagsbarnet som skal ha oppmerksomheten? Og skal ikke dette handle om samhold blant gode venner? Ikke hvilket lag som vant i Laser-X og hvem som kjørte raskest på Go-karten? Skal man dra hjem fra bursdag som enten en vinner eller taper?

Jaja, vi får sette oss i tenkeboksen. Guttungen selv har ønsket seg tacoservering, og der har jeg ingen problemer med å innfri forventningene. Men han kunne fortelle at kompisene allerede hadde begynt å etterlyse invitasjon til bursdagen, og det ble snakket om hva som var den store aktiviteten denne gangen. Og faktisk ble det nevnt at de var litt lei av Laser-X nå! De har jo feiret de fleste bursdagene i år der. Selv er han mer enn nok fornøyd med taco og en film i kjellerstua, og en runde med kreative, men hjemmelagde muffins på toppen av det hele. Tror faktisk han ser at mamma og pappa strever litt ekstra for å arrangere en sånn bursdag, og kanskje han til og med setter pris på det?

Og du skal ikke se bort ifra at kompisene synes det blir stas det også, det er vel lenge siden de har blitt invitert til en bursdag i hjemmet, med tid til kos, dårlig humor og barnslige latterkramper. Det har jo blitt prøvd med suksess tidligere også. Jeg tror jaggu meg vi satser på den versjonen i år jeg, så får vi bare tåle en ekstra runde med vaskekosten i etterkant:-)

En rask mini-make-over

Var en tur innom Shabby Chic Antik på Møllenberg i går. Jeg har kjørt forbi skiltet på gata mange ganger, men endelig hadde jeg tid til å stikke innom. Det var en morsom liten butikk, og jeg fant massevis av inspirasjon der. Selv om min egen stil ikke nødvendigvis er så veldig Shabby Chic, liker jeg å hente inn litt elementer av denne stilarten innimellom. Jeg fant en nydelig liten knaggrekke og et skilt som jeg syntes var skikkelig søtt, så de fikk bli med meg hjem.

Siden lille Helle ikke har fått seg noe eget rom enda, og sikkert ikke får det på minst et halvt år heller, ville jeg bare lage en liten krok som ble hennes. Nede i gangen utenfor badet, står en gammel kommode som hun har klærne sine i, og jeg prøvde meg på en liten make-over der:-) Tok i bruk de to elementene jeg kjøpte på butikken, og rotet litt rundt i skapene før jeg fant noe jeg syntes funket ganske bra. Så fikk ulljakken og luen som Helles oldemor har strikket hedersplassen:-)

Det er ikke noen extreme make-over, bare en liten finpuss. Kjenner at jeg endelig har litt overskudd til å gjøre sånne småting igjen nå.

FØR:

ETTER:

Møter høsten med inspirasjon i år

Da er det vel ikke til å komme unna, folkens. Høsten er her! Kalenderen viser midt i september og det er bare å innse det. Bikinien kan pakkes bort, og det er bare å innta kakao-posisjonen i sofakroken igjen. Føler at denne sommeren sprang forbi meg jeg. Ikke kunne vi dra på ferie, og ikke greide jeg å nyte soldagene som var her hjemme heller. Det var vanskelig å nyte varmen med en kjernetempratur i kroppen som selv kraftreaktorene i Tsjernobyl ville misunt meg, så jeg ruslet stort sett rundt fra skygge til skygge og håpet at neste dag kunne by på skyer.

Jeg er en av de menneskene som synes våren er den beste årstiden, for da kan man bare glede seg til sommerdagene. Høsten, derimot, sliter jeg litt med. Da går jeg stort sett og gruer meg til vinteren. For vintermenneske er jeg IKKE! De eneste vinterdagene som jeg synes er levelige, er fridager med hvit snø, knallsol og bare såvidt noen kuldegrader...for jeg HATER nemlig å fryse. Og jeg gleder meg enda mindre til vinter med barnevogn... Brrrr..

Men dagen i dag kjenner jeg at jeg greier å nyte gitt. For varme høstdager med sola alene på himmelen, det er ganske deilig. Helle og jeg har vært på lang-trille-tur, og lillegull bestemte seg for å sove seg gjennom hele seansen. Da kunne mor selv nyte stillhet, og kjenne fregnene sprette fram i tur og orden. Vi gikk til Nedre Leirfoss, der de har anlagt en veldig koslig liten park. Og derfra trillet vi litt på elvepromenaden. Hørte elva suse, trakk den friske lufta godt ned i lungene, og inngikk en avtale med meg selv om at fra nå av skal dagene nytes! Dette blir det siste året jeg har mulighet til å være hjemme med barn, og da burde jeg være flinkere til å sette pris på det. Slutte å se på klokka hele tida, og kjenne på at vi for en gangs skyld kan ta oss tid til hverandre.

Selvfølgelig er det enkelt å inngå en sånn avtale på en slik dag.. Helle og jeg har sovet MASSE i natt, og hun har en dag uten mageondt, noe som gjør at hun stort sett bare sover, og sover. Vi er skikkelig godt uthvilt. Mamman har fått tid til å spise alle måltider uten avbrytelser og til og med fått tatt seg en god dusj og lagt på litt sminke:-)

Men så vet jeg jo at det kommer dager som ikke er fullt så idylliske rett rundt svingen, og da er det om å gjøre å finne fram til ting som er positive likevel. Kjenne på at man er heldig som har tre friske unger, en kjærest som holder ut med meg i tykt og tynt, familie som omkranser meg med omtanke...slike småting som man kanskje glemmer å kjenne på.

Jeg har hatt noen uventede småturer ned i kjelleren i denne nyfødt-baby-perioden: sliten, trøtt, oppgitt... ja de fleste kan vel kjenne seg igjen her. Men det som har vært tyngst, er det å kjenne på at man ikke helt er seg selv. Jeg som stort sett pleier å være i rimelig oppegående humør, har titt og ofte sittet med tårer i øynene og vært litt motløs. Blitt sykelig fornærmet for en liten uskyldig kommentar om at skoene mine ikke var så kule...De skoene som jeg egentlig ikke liker selv heller (beklager, Erik). Ethvert lite forsøk på å gi gode råd, møtes med tårer langt oppe i øyekroken og såret stolthet (beklager, Erik igjen). Disse hormonene kan jaggu meg spille noen puss. Hadde helt glemt hvor rar man blir av ammetåke og søvnmangel. Men nå skal jeg ta litt tak i meg selv, og "lukte på rosene". Tida flyr jo avgårde, og plutselig sitter jeg vel der og lengter tilbake til disse dagene igjen.

Skitnatt

Denne natta ble, bokstavelig talt, ei skitnatt! Kjenner at jeg greier å se på den med litt mere humor nå på morran, enn det jeg greide i natt.. OK, prøv å se for deg dette:

Klokka er 01.48, Helle våkner for å få puppen sin, og trøtte-mamman bekker seg ut av dobbeltsenga for å gjøre plikten sin. Kjenner at jenta har gjort i bleien, så vi tusler ned på badet for å skifte. Knepper rolig opp knappene i nattdrakten, fjerner bleien, skyller rumpa hennes under vasken, legger henne tilbake på stellebordet for å tørke henne, og finner fram ny bleie..DA: kjenner jeg en varm sprut mot kroppen, snur meg og ser på Helle, og oppdager at denne spruten ikke er uskyldig og blank..neida..dette er diarè over hele mamman! Og da mener jeg HELE!

Det renner skit fra haka mi og fra håret mitt, ammebh`n er neddynket, og t.o.m gulvet er gult! Skiten har rikosjert fra brystkassa mi, og tilbake på Hellemora, nattdrakten er gul, og det er faktisk bæsj BAK henne på veggen også... Jeg blir stående i sjokk i noen sekunder, men så er det bare å rope etter pappa`n i huset for hjelp. Han ligger selvfølgelig i sin dypeste søvn og aner fred og ingen fare. Og det krever sin stemme å vekke han fra dvalen. Men endelig reagerer han, og tar over ungen så jeg får gått i dusjen..Prøver å blokkere to melkestråler som selvfølgelig tar helt av nå, med både varmt dusjvann og hylskrikende unge...ingenting å si på melkeproduksjonen iallefall!

Jeg har opplevd min del av urinstråler, jeg som har to guttunger fra før, men denne strålen tar kaka gitt.. Fy søren!

Men da fikk vi iallefall en forklaring på at Helle har sutret og skreket endel de siste dagene, jenta har jo vondt i magen stakkar. Så må jeg vel begynne å analysere hva jeg har spist da, og prøve å finne ut hva som har skylden i det.

Heldigvis sovna vi igjen etter litt pupping, men måtte starte dagen med klesvask- for å si det sånn:-) Håper lillejenta blir bedre i magen ganske fort, for dette fristet ikke til gjentakelse...

Diamonds are a girls best friend..

For meg er dette en sannhet med store modifikasjoner, men når man får diamantene FRA sin beste venn, så stiller saken seg litt annerledes:-)

Når min kjære og jeg hadde vårt 10-års jubileum, fikk jeg en alliansering med tre diamanter i. En diamant for Erik, en for Ulrik og en for Simon. Altså en ring som symboliserte gutta i familien. Ringen var fantastisk fin, og jeg ble naturligvis VELDIG glad for den. Men viktigst av alt var at hver gang jeg så på den, påminte den meg om hvor glad jeg var i de tre karene i familien vår.

Nå, etter Helle ble født, fikk Erik satt inn 2 nye diamanter i ringen. Nå har den altså 5 stykker, en for hvert medlem i familien, inkludert meg selv. Og for meg har ringen nå blitt det den faktisk heter: en alliansering. For det er det vi er, vi fem- en allianse. Som skal stå sammen i tykt og tynt, som skal møte utfordringer og gleder sammen- en familieallianse!

Så nå er ringen på fingeren. Bling-bling så det holder, det er det ikke tvil om. Men for meg er symbolikken i den viktigere enn all verdens karat, og kanskje et annet utrykk blir riktigere da, nemlig: Diamonds are forever...

Er det egentlig så enkelt å være konsekvent?

Hmmm... nå er jeg litt på kant med meg selv kjenner jeg! Denne natta har jeg sovet VELDIG godt, selv om jeg burde hatt litt dårlig samvittighet for å ha brutt mitt eget løfte.

Hadde nemlig bestemt meg for at babyen skulle få lære seg å sove i senga si selv, og i nøyaktig 5 uker nå har jeg fulgt mitt gode råd til punkt og prikke om natta. Helle har blitt lagt i senga si om kvelden (jajaja hun får SOVNE på fanget da, er jo ikke helt ferdig med kosinga), og etter nattamming og bleieskift har vi også puttet lillegull under sin egen dyne i sprinkelsenga.. Men så skjer det altså: I går kveld var hun urolig, og mamman la seg oppi storsenga og prøvde alle slags stryke-bompe.og dunke-på-rumpa øvelser, før hun endelig ble med Ole Lukkøye til drømmeland. Og da var jo selvfølgelig mor selv rimelig trøtt også. Og VIPS så hadde jeg også sovnet, med lillemor godt plantet ved siden av meg i dobbeltsenga. Og med hvilket resultat? Joda, ny-sjefen sjøl sov i 5 timer før hun våknet til puppen. Og da var det bare å flytte henne noen cm mot meg, kneppe opp ammebh`n og så sovna vi IGJEN... Altså har våkentida i natt begrenset seg til noen få minutter, i motsetning til iallefall 1 times styr for hver ammerunde. Kjenner at jeg skal jobbe hardt for å motså denne fristelsen igjen..

Men jeg vet jo at barna helst skal sove i egen seng, og jeg vet at jeg kommer til å måtte ta denne kampen senere uansett, så jeg skal prøve å holde meg hard:-) Og for å bevise for dere at jeg ikke har blitt helt viljeløs, så ligger lillemor og sover morgenduppen sin nå, i sin egen seng, etter å ha sutret litt for seg selv i noen minutter sovna hun som en dupp..UTEN at mamman snudde verden på hodet med dikkedarer og stryke-baby-på-panna-mens-vi-dunker-rolig-på-rumpa-øvelsen. Så kanskje har ikke natta ødelagt for 5 uker med konsekvent tålmodighet...

Tror nesten jeg skal hive meg på denne soverunden også jeg..føles ut som om man uansett aldri kan få nok søvn nå. God morgen, og god natt:-)

Ja, det var kjærlighet...

Kjærlighet er jammen meg en underfundig følelse.. Man kan vel føle kjærlighet for de fleste ting, men størst av alt er vel kjærligheten til sine nærmeste.

Hverdagen kan sette deg på mange prøvelser, men er det ikke utrolig at ingenting kan være så ille at man mister godheten for barna sine.. I et øyeblikks panikk kan man vel alltids ønske trollene dit pepper`n gror, når nattesøvna frarøves natt etter natt, når hyling og skriking skjærer langt inni benmargen, når storungene er tøffe i trynet og logistikk-øvelser nesten tar knekken på ditt gode sinn... Men bare i et øyeblikk.. Når det lille øyeblikket er over, så bobler det vel om mulig enda mer av gode følelser der inne ved hjerterota.

Slike motstridende følelser kommer vel sjelden så godt fram som i spedbarnsperioden. Det er stor overgang å gå fra 8-9 timers søvn til 5-6 timer. Det å måtte velge om man skal dusje eller spise mens smårollingen endelig tar en hvil.. Bæsjebleier opp og i mente, mens man også skal greie å følge opp og være mamma til to aktive guttunger. - og man lengter etter litt kjærestetid. Neida, det er ikke noen dans på roser, men jeg hadde ikke villet bytte det bort for alt i verden.

For hva føles vel bedre enn å se sitt bittelille barn (som du slet med i to timer for å få til å sove) våkne fra dyp søvn , og servere sitt vakreste smil i gjenkjennelse og glede over å se mamman sin. Eller når storgutten på 10 år kommer og kysser deg på kinnet og sier at du er verdens beste mamma.. (selv om du for 10 minutter siden rev deg i håret over at det ikke var mulig å bli enig med han om en liten filleting). Når den nybakte skolegutten kommer stolt hjem og forteller at i dag har han lært en ny bokstav, men at han må kysse litt på lillesøster før han viser deg den..

Og for ikke å glemme den fantastiske følelsen det er å se at andre mennesker er glad i barna dine. Besteforeldre som står i kø for å få skifte bleier, tanter og onkler som går i timesvis fram og tilbake på gulvet for å stille gråt og helbrede mageondt. Det å se at barna har så mange rundt seg som de er trygge på at vil dem bare godt. DET er stort det!

Som min gode lille-store 6-åring sier: det blir ikke trangt i hjertet selv om man får flere man skal være glad i, hjertet vokser jo for hver gang det kommer noen som skal ha plass der inne:-)

Som dere sikkert skjønner, har mamman i huset her hatt ei god helg:-) Lillemor har sovet i to netter, og da sover jo vi andre også. Det å være uthvilt..sukk.DET er ganske stort det også:-)

Hvem er "Ingen"?

Her i huset har vi en mystisk beboer som gjør veldig mye utav seg. Ting blir borte, ting rotes bort, rotes utover, godteri spises opp, ting skitnes til- ja i det hele tatt..ganske frustrerende. Nå må du ikke bli skeptisk og tro at jeg skylder på spøkelser eller noe. Neida, her i huset er det denne "Ingen" som gjør det meste!

Eksempel:

Hvem er det som har spist opp sjokoladen som mamma hadde gjemt bakerst i kjøleskapet, som skulle nytes i all hemmelighet bak barnas rygg?? - Ingen!

Hvem er det som har tatt med alle lekene opp på stua, bare for å tømme det utover gulvet og løpe ut for å hoppe på trampolina istedet? - Ingen!

Hvem er det som har dratt med seg hele gårdsplassen og gressplena inn i gangen? - Ingen!

Hvem var det som ikke greide å vente til Hellemora hadde våknet før de måtte opp i vogga og kysse på henne, noe som førte til at mamma måtte avbryte dusjen før hun fikk brukt sjampoen? - Ingen!

Hvem har gjort leksene? - Ingen!

Hvem orker å hente støvsugeren? - Ingen!

Dere skjønner sikkert tegninga nå. Kunne tenkt meg å fått stilt denne "Ingen" skikkelig til veggs engang! Og jeg har mine mistanker til hvem som står bak dette underfundige aliaset... To luringer som flyter igjennom hverdagen på sjarmen sin....

Ny dag, nye muligheter

Denne dagen har heldigvis noen timer på seg til å snu seg med solsida fram.. for den har jaggu meg ikke begynt særlig godt..

Helle hadde ikke tenkt å sove i natt, da var det bare mammakos som gjaldt.. og da den drevne og erfarne småbarnsmora fristet med puppen tok hun gladelig imot, og ble stille i ett lite minutt.. Men hva skjer da når prinsesse-vil-ikke bare har lyst på pupp, men IKKE melk? Joda, når den dyrebare melka begynner å strømme, hyler hun i fistel og får fullstendig panikk stakkar.. Hun hadde da ikke bestilt drikke-bare kos! Melkestrålen dynker ned både mor og barn, ammebh`n blir klissvåt, lakenet likeså. Ungen ser ut som om hun har blitt spraylakkert med snøspray, og prøver så godt hun kan å svelge unna den melken som faktisk rakk å komme inn i munnen hennes. Mens jeg da prøver å tørke melk og trøste barn samtidlig, smeller det i bleien og, jeg tuller ikke, den eksploderer! Opp av både mage, rygg, og begge sider tyter det ut med deilig, gul babybæsj. Da er det bare å komme seg ut av senga. Selvfølgelig er Helle veldig fornøyd, for det var jo magen som var full, og det problemet var nå løst. Inn på badet og fullt bleie og klesskift. Mens jeg skyller vidunderet under vasken rekker jeg å få et lite glimt av meg selv i speilet...nå skulle de sett meg de som sier jeg ser så fresh ut etter fødselen..

Vel oppe i senga igjen, prøver både jeg og Helle og sove litt. Men Hellemor er selvfølgelig sulten nå, hun har jo tømt hele reservelageret i bleien nettopp. Så er det fram med puppen igjen. Jeg tar sjansen på å amme uten bh`n på, den ligger jo i skittentøyet, og jeg har ikke ork til å finne fram en ny nå. Hva skjer da? Den "ledige" puppen tar selvfølgelig helt av og sender på nytt ut stråler i universet. Har heldigvis ikke rukket å skifte på senga enda, og ikke orker jeg det heller. Løsningen blir et håndkle under oss begge. Sengetøyvask bør nemlig foretas i dagslys.

Nå begynner klokka å nærme seg 5, og jeg blir litt småstressa av tanken på at jeg må opp igjen om et par timer. Heldigvis sovner vi begge to. To øyeblikk senere hører jeg i det fjerne noen som roper på mamma. Hjernen greier etterhvert å registrere at det ikke er en drøm, men at det er 6-åringen som står nede på do og roper på mamma. Han har akkurat ikke rukket fram med "brannslangen" og trenger hjelp til å tørke gulv og dusje av seg ei full blære.. Når jeg lister meg ut av soverommet for å hjelpe gullungen, tar selvfølgelig trekken tak i døra og smeller den godt igjen. Med det resultatet at Helle selvfølgelig våkner med et vræl. Men nå må jeg først få hjulpet storgutten, så han kommer seg i seng igjen.

Tilslutt kollapser vi allemann, og sover HELT til kl 7.15. Da er det opp med gutta og gjøre klar til ny skoledag. Det går knirkefritt. Gutta er jo en drøm på morgenen. Litt trege kanskje, men i godt humør og begge gjør det de skal uten noe som helst styr. Helle sover også godt i senga. Kl 8 er gutta vel avgårde, men jeg ser ikke poenget i å legge meg til å sove igjen. Venter arbeidsfolk som skal montere varmepumpe kl 9, så jeg lager meg heller litt frokost, setter tannpirkere på høykant i øynene og venter...og venter...og venter. Men ingen kommer. Kl 10 er jeg lei av å vente, og ikke så lite irritert, nå er jeg snytt for 2 timer med søvn. Ringer og får beskjed om at det har blitt gjort en feil og at de dessverre ikke kommer i dag likevel. Det hører med til historien at dette har skjedd to ganger tidligere også, og mannen i den andre enden skjønner nok at nå er det alvor.

Sender en sutre-melding til Erik som er i Oslo på jobb, og han ringer straks tilbake med gode, trøstende ord, og sier at jeg må skynde meg å slappe av litt nå iallefall da.. Helle sover jo enda.. Jada, helt til jeg er under dyna. Da er det tid for ny pupperunde, ny bæsjerunde og ny skrikerunde.. Jeg innser at dagen har begynt for fullt, og tar med meg prinsessa mi og bader henne skikkelig etter natten.

Endelig er vi ganske fornøyde begge to, man tåler fint å være trøtt når minstejenta trener på smil og pludring. Hun sovner søtt på mammas fang, og jeg unner meg en halvtime med å snuse inn babylukta (den rene babylukta). Legger henne i vogga, mens jeg går på kjøkkenet for å lage meg litt salat til lunsj. VIPS så roper størstemann nedi gangen. Han er ferdig på skolen, klokka er 14 allerede....

Øyner et lite håp om en bra dag videre nå iallefall. Ulrik har syklet ned til mormor, og Helle sover søtt i vogga. Snart skal mellomstemann hentes på SFO, så skal vi hele gjengen ned til mormor på middag. og så er det fotballkamp for Ulrik kl 18. Heldigvis skal mormor være med på kampen, for sist jeg skulle prøve å rekke en kamp endte det med at jeg så de to siste minuttene. Ja jeg innrømmer det: jeg er ikke helt ferdig med innkjøringen som trebarnsmor enda.... PUH..

Og se: der våkner Helle oppi vogga igjen også..da er det på`n igjen.. Savner pappa`n i huset nå kjenner jeg:-)

Nybegynner

Frustrasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Frustrasjon er en følelse som ofte fremkalles når man ikke kan nå et personlig mål. Dette gjør seg i særlig grad gjeldende hos personer med høye krav til seg selv eller sin egen utførelse av en oppgave, men de aller fleste opplever frustrasjon til tider. Ofte er mye ansvar, høye krav til seg selv eller høye forventninger en årsak til at frustrasjon oppstår.

Jadda, det er ikke lett å være hormonell og i ammetåke, samtidlig som man skal lære seg noe nytt.. Kjenner at jeg blir litt som 6-åringen i huset som nekter å innse at det er han som gjør noe feil og ikke feilene som gjør seg selv:-) Men så vil jeg jo så gjerne få det til også da vettu, og blir helt besatt av tanken på å få ting til å bli sånn som JEG vil at de skal være.

I tillegg så er det jo plutselig Mac som gjelder her i huset, og der er jeg iallefall rimelig grønn enda. Og for ei som faktisk har jobbet endel med grafiske oppsett og bilderedigering på VANLIG pc, så er det litt omstilling som skal til for at man blir godvenner med nymaskina. Og så må jeg kanskje innse at selv om jeg prøver å løse ett problem sånn som jeg synes det er mest logisk, er det kanskje noen som er smartere enn meg som har fått systemansvar her...

Så dere får smøre dere med litt tålmodighet underveis på bloggen her, mens jeg prøver å finne litt utav det.. og fyren her hjemme får bare tåle at det huffes og puffes litt bakom skjermen når jeg prøver -og stort sett feiler- meg fram.

Og selv om jeg er litt "hormontønne" nå 2 1/2 uke etter fødselen, tåler jeg konstruktiv kritikk, og mottar gjerne gode tips fra mer erfarne bloggere:-)

Og for å få morgendagen til å gli litt enklere, tar jeg nå rett og slett kvelden og satser på at jeg våkner litt smartere i morgen:-) God natt!

"Kaos-kontroll"

Min verden er for tiden den perfekte blanding av kaos og harmoni:-)

Harmonien ligger vel mest i psyken kanskje, siden jeg innbiller meg at vi nå er den komplette familie:

Meg , min kjære Erik og våre tre skjønne unger: Ulrik (snart 10), Simon Anker (6) og vårt nyeste familiemedlem Helle .

Kaoset er vel der av akkurat samme grunn som harmonien..bare at kaoset er mer av den fysiske sorten. Logistikk, tidsfrister og nyfødt unge har vel aldri vært en perfekt kombinasjon? Akkurat nå bruker iallefall mor og far i huset mye tid og energi på å skjønne hva den lille prinsessa trenger.. Er det bleie, søvn eller pupp som mangler, og i hvilken rekkefølge skal vi prøve ut de tre alternativene.

Heldigvis er gutta store, og ikke minst VELDIG tålmodige. Og de har full forståelse for at de voksne er litt i «nyfødt-bobla» akkurat nå. I tillegg er de like fortryllet av Helle-mor som oss, og da tåler vi det meste!

Så får vi se da, om det kommer til å bli tid til å oppdatere bilder og blogg på siden her underveis..