Er bursdag kos eller stress??

Nå nærmer det seg eldstemanns 10-årsdag med stormskritt. Søndag 4.oktober er den store dagen, og da skal det feires med familien. Selve familiefeiringen er bare stas og kos. Det å ha huset fullt av snille, gode og hjelpsomme mennesker skulle vært alle forunt. Mormor i huset stiller alltid med litt godsaker, farmora tar imot bestilling på boller og syltetøy, og det pleier rett og slett å være mye kos og lite stress.. Litt trangt kan det vel alltids bli, men der det er hjerterom er det husrom:-)

Men så er det den bursdagsfeiringen med kompiser og klassekamerater.. DER begynner strevet synes jeg. Nå har det gått litt sport i vennegjengen med å feire bursdager ute av hjemmet. Type: Laser-X, Go-kart, Bowling, Lekeland osv osv. Har full forståelse for at det er fristende å kjøpe seg ut av " hæla-i-taket-og-snu-hele-huset-på-hodet-på-to-timer" bursdagen, og vi har selv prøvd den utveien. Og JA, det er deilig å komme hjem etter en sånn "ut-av-huset-bursdag", ikke noe kakekrem på veggen, alle fat og glass er intakte, doen er like ren og det er stille, stille, stille. Og faktisk så blir det ikke så mye dyrere enn å ha selskapet hjemme heller. Men så blir det en annen utfordring. Gutta i klassen har STORE forventninger når dagen nærmer seg, og det snakkes tydeligvis en god del om hva kompisen skal finne på for noe fantastisk, hvilke opplevelser venter dem, og ikke minst: hvor mye godteri er det i posen de skal få med seg hjem etterpå.

Hva er denne trenden med å sende meg ungene godteri hjem ETTER at bursdagen er over? Hvorfor i all verden holder det ikke med de søtsakene de rekker å proppe i seg på to timer? Hvem har funnet på at vi skal bruke masse penger på å sende med en godteripose hjem i tillegg? En pose som sikkert er kilde til mye gråt og sjalusi når man kommer hjem til søsken som står slukøret og ser på at broren eller søstra grafser nedi posen sin. Og kanskje blir det en diskusjon med foreldre som foreslår å spare posen til lørdagsgodt istedet for å få blodsukkeret på høyde med Mount Everest før leggetid.

Kanskje er jeg litt gammeldags nå, men jeg synes at fokuset blir så feil. Er det ikke bursdagsbarnet som skal ha oppmerksomheten? Og skal ikke dette handle om samhold blant gode venner? Ikke hvilket lag som vant i Laser-X og hvem som kjørte raskest på Go-karten? Skal man dra hjem fra bursdag som enten en vinner eller taper?

Jaja, vi får sette oss i tenkeboksen. Guttungen selv har ønsket seg tacoservering, og der har jeg ingen problemer med å innfri forventningene. Men han kunne fortelle at kompisene allerede hadde begynt å etterlyse invitasjon til bursdagen, og det ble snakket om hva som var den store aktiviteten denne gangen. Og faktisk ble det nevnt at de var litt lei av Laser-X nå! De har jo feiret de fleste bursdagene i år der. Selv er han mer enn nok fornøyd med taco og en film i kjellerstua, og en runde med kreative, men hjemmelagde muffins på toppen av det hele. Tror faktisk han ser at mamma og pappa strever litt ekstra for å arrangere en sånn bursdag, og kanskje han til og med setter pris på det?

Og du skal ikke se bort ifra at kompisene synes det blir stas det også, det er vel lenge siden de har blitt invitert til en bursdag i hjemmet, med tid til kos, dårlig humor og barnslige latterkramper. Det har jo blitt prøvd med suksess tidligere også. Jeg tror jaggu meg vi satser på den versjonen i år jeg, så får vi bare tåle en ekstra runde med vaskekosten i etterkant:-)

En rask mini-make-over

Var en tur innom Shabby Chic Antik på Møllenberg i går. Jeg har kjørt forbi skiltet på gata mange ganger, men endelig hadde jeg tid til å stikke innom. Det var en morsom liten butikk, og jeg fant massevis av inspirasjon der. Selv om min egen stil ikke nødvendigvis er så veldig Shabby Chic, liker jeg å hente inn litt elementer av denne stilarten innimellom. Jeg fant en nydelig liten knaggrekke og et skilt som jeg syntes var skikkelig søtt, så de fikk bli med meg hjem.

Siden lille Helle ikke har fått seg noe eget rom enda, og sikkert ikke får det på minst et halvt år heller, ville jeg bare lage en liten krok som ble hennes. Nede i gangen utenfor badet, står en gammel kommode som hun har klærne sine i, og jeg prøvde meg på en liten make-over der:-) Tok i bruk de to elementene jeg kjøpte på butikken, og rotet litt rundt i skapene før jeg fant noe jeg syntes funket ganske bra. Så fikk ulljakken og luen som Helles oldemor har strikket hedersplassen:-)

Det er ikke noen extreme make-over, bare en liten finpuss. Kjenner at jeg endelig har litt overskudd til å gjøre sånne småting igjen nå.

FØR:

ETTER:

Møter høsten med inspirasjon i år

Da er det vel ikke til å komme unna, folkens. Høsten er her! Kalenderen viser midt i september og det er bare å innse det. Bikinien kan pakkes bort, og det er bare å innta kakao-posisjonen i sofakroken igjen. Føler at denne sommeren sprang forbi meg jeg. Ikke kunne vi dra på ferie, og ikke greide jeg å nyte soldagene som var her hjemme heller. Det var vanskelig å nyte varmen med en kjernetempratur i kroppen som selv kraftreaktorene i Tsjernobyl ville misunt meg, så jeg ruslet stort sett rundt fra skygge til skygge og håpet at neste dag kunne by på skyer.

Jeg er en av de menneskene som synes våren er den beste årstiden, for da kan man bare glede seg til sommerdagene. Høsten, derimot, sliter jeg litt med. Da går jeg stort sett og gruer meg til vinteren. For vintermenneske er jeg IKKE! De eneste vinterdagene som jeg synes er levelige, er fridager med hvit snø, knallsol og bare såvidt noen kuldegrader...for jeg HATER nemlig å fryse. Og jeg gleder meg enda mindre til vinter med barnevogn... Brrrr..

Men dagen i dag kjenner jeg at jeg greier å nyte gitt. For varme høstdager med sola alene på himmelen, det er ganske deilig. Helle og jeg har vært på lang-trille-tur, og lillegull bestemte seg for å sove seg gjennom hele seansen. Da kunne mor selv nyte stillhet, og kjenne fregnene sprette fram i tur og orden. Vi gikk til Nedre Leirfoss, der de har anlagt en veldig koslig liten park. Og derfra trillet vi litt på elvepromenaden. Hørte elva suse, trakk den friske lufta godt ned i lungene, og inngikk en avtale med meg selv om at fra nå av skal dagene nytes! Dette blir det siste året jeg har mulighet til å være hjemme med barn, og da burde jeg være flinkere til å sette pris på det. Slutte å se på klokka hele tida, og kjenne på at vi for en gangs skyld kan ta oss tid til hverandre.

Selvfølgelig er det enkelt å inngå en sånn avtale på en slik dag.. Helle og jeg har sovet MASSE i natt, og hun har en dag uten mageondt, noe som gjør at hun stort sett bare sover, og sover. Vi er skikkelig godt uthvilt. Mamman har fått tid til å spise alle måltider uten avbrytelser og til og med fått tatt seg en god dusj og lagt på litt sminke:-)

Men så vet jeg jo at det kommer dager som ikke er fullt så idylliske rett rundt svingen, og da er det om å gjøre å finne fram til ting som er positive likevel. Kjenne på at man er heldig som har tre friske unger, en kjærest som holder ut med meg i tykt og tynt, familie som omkranser meg med omtanke...slike småting som man kanskje glemmer å kjenne på.

Jeg har hatt noen uventede småturer ned i kjelleren i denne nyfødt-baby-perioden: sliten, trøtt, oppgitt... ja de fleste kan vel kjenne seg igjen her. Men det som har vært tyngst, er det å kjenne på at man ikke helt er seg selv. Jeg som stort sett pleier å være i rimelig oppegående humør, har titt og ofte sittet med tårer i øynene og vært litt motløs. Blitt sykelig fornærmet for en liten uskyldig kommentar om at skoene mine ikke var så kule...De skoene som jeg egentlig ikke liker selv heller (beklager, Erik). Ethvert lite forsøk på å gi gode råd, møtes med tårer langt oppe i øyekroken og såret stolthet (beklager, Erik igjen). Disse hormonene kan jaggu meg spille noen puss. Hadde helt glemt hvor rar man blir av ammetåke og søvnmangel. Men nå skal jeg ta litt tak i meg selv, og "lukte på rosene". Tida flyr jo avgårde, og plutselig sitter jeg vel der og lengter tilbake til disse dagene igjen.

Skitnatt

Denne natta ble, bokstavelig talt, ei skitnatt! Kjenner at jeg greier å se på den med litt mere humor nå på morran, enn det jeg greide i natt.. OK, prøv å se for deg dette:

Klokka er 01.48, Helle våkner for å få puppen sin, og trøtte-mamman bekker seg ut av dobbeltsenga for å gjøre plikten sin. Kjenner at jenta har gjort i bleien, så vi tusler ned på badet for å skifte. Knepper rolig opp knappene i nattdrakten, fjerner bleien, skyller rumpa hennes under vasken, legger henne tilbake på stellebordet for å tørke henne, og finner fram ny bleie..DA: kjenner jeg en varm sprut mot kroppen, snur meg og ser på Helle, og oppdager at denne spruten ikke er uskyldig og blank..neida..dette er diarè over hele mamman! Og da mener jeg HELE!

Det renner skit fra haka mi og fra håret mitt, ammebh`n er neddynket, og t.o.m gulvet er gult! Skiten har rikosjert fra brystkassa mi, og tilbake på Hellemora, nattdrakten er gul, og det er faktisk bæsj BAK henne på veggen også... Jeg blir stående i sjokk i noen sekunder, men så er det bare å rope etter pappa`n i huset for hjelp. Han ligger selvfølgelig i sin dypeste søvn og aner fred og ingen fare. Og det krever sin stemme å vekke han fra dvalen. Men endelig reagerer han, og tar over ungen så jeg får gått i dusjen..Prøver å blokkere to melkestråler som selvfølgelig tar helt av nå, med både varmt dusjvann og hylskrikende unge...ingenting å si på melkeproduksjonen iallefall!

Jeg har opplevd min del av urinstråler, jeg som har to guttunger fra før, men denne strålen tar kaka gitt.. Fy søren!

Men da fikk vi iallefall en forklaring på at Helle har sutret og skreket endel de siste dagene, jenta har jo vondt i magen stakkar. Så må jeg vel begynne å analysere hva jeg har spist da, og prøve å finne ut hva som har skylden i det.

Heldigvis sovna vi igjen etter litt pupping, men måtte starte dagen med klesvask- for å si det sånn:-) Håper lillejenta blir bedre i magen ganske fort, for dette fristet ikke til gjentakelse...

Diamonds are a girls best friend..

For meg er dette en sannhet med store modifikasjoner, men når man får diamantene FRA sin beste venn, så stiller saken seg litt annerledes:-)

Når min kjære og jeg hadde vårt 10-års jubileum, fikk jeg en alliansering med tre diamanter i. En diamant for Erik, en for Ulrik og en for Simon. Altså en ring som symboliserte gutta i familien. Ringen var fantastisk fin, og jeg ble naturligvis VELDIG glad for den. Men viktigst av alt var at hver gang jeg så på den, påminte den meg om hvor glad jeg var i de tre karene i familien vår.

Nå, etter Helle ble født, fikk Erik satt inn 2 nye diamanter i ringen. Nå har den altså 5 stykker, en for hvert medlem i familien, inkludert meg selv. Og for meg har ringen nå blitt det den faktisk heter: en alliansering. For det er det vi er, vi fem- en allianse. Som skal stå sammen i tykt og tynt, som skal møte utfordringer og gleder sammen- en familieallianse!

Så nå er ringen på fingeren. Bling-bling så det holder, det er det ikke tvil om. Men for meg er symbolikken i den viktigere enn all verdens karat, og kanskje et annet utrykk blir riktigere da, nemlig: Diamonds are forever...

Er det egentlig så enkelt å være konsekvent?

Hmmm... nå er jeg litt på kant med meg selv kjenner jeg! Denne natta har jeg sovet VELDIG godt, selv om jeg burde hatt litt dårlig samvittighet for å ha brutt mitt eget løfte.

Hadde nemlig bestemt meg for at babyen skulle få lære seg å sove i senga si selv, og i nøyaktig 5 uker nå har jeg fulgt mitt gode råd til punkt og prikke om natta. Helle har blitt lagt i senga si om kvelden (jajaja hun får SOVNE på fanget da, er jo ikke helt ferdig med kosinga), og etter nattamming og bleieskift har vi også puttet lillegull under sin egen dyne i sprinkelsenga.. Men så skjer det altså: I går kveld var hun urolig, og mamman la seg oppi storsenga og prøvde alle slags stryke-bompe.og dunke-på-rumpa øvelser, før hun endelig ble med Ole Lukkøye til drømmeland. Og da var jo selvfølgelig mor selv rimelig trøtt også. Og VIPS så hadde jeg også sovnet, med lillemor godt plantet ved siden av meg i dobbeltsenga. Og med hvilket resultat? Joda, ny-sjefen sjøl sov i 5 timer før hun våknet til puppen. Og da var det bare å flytte henne noen cm mot meg, kneppe opp ammebh`n og så sovna vi IGJEN... Altså har våkentida i natt begrenset seg til noen få minutter, i motsetning til iallefall 1 times styr for hver ammerunde. Kjenner at jeg skal jobbe hardt for å motså denne fristelsen igjen..

Men jeg vet jo at barna helst skal sove i egen seng, og jeg vet at jeg kommer til å måtte ta denne kampen senere uansett, så jeg skal prøve å holde meg hard:-) Og for å bevise for dere at jeg ikke har blitt helt viljeløs, så ligger lillemor og sover morgenduppen sin nå, i sin egen seng, etter å ha sutret litt for seg selv i noen minutter sovna hun som en dupp..UTEN at mamman snudde verden på hodet med dikkedarer og stryke-baby-på-panna-mens-vi-dunker-rolig-på-rumpa-øvelsen. Så kanskje har ikke natta ødelagt for 5 uker med konsekvent tålmodighet...

Tror nesten jeg skal hive meg på denne soverunden også jeg..føles ut som om man uansett aldri kan få nok søvn nå. God morgen, og god natt:-)

Ja, det var kjærlighet...

Kjærlighet er jammen meg en underfundig følelse.. Man kan vel føle kjærlighet for de fleste ting, men størst av alt er vel kjærligheten til sine nærmeste.

Hverdagen kan sette deg på mange prøvelser, men er det ikke utrolig at ingenting kan være så ille at man mister godheten for barna sine.. I et øyeblikks panikk kan man vel alltids ønske trollene dit pepper`n gror, når nattesøvna frarøves natt etter natt, når hyling og skriking skjærer langt inni benmargen, når storungene er tøffe i trynet og logistikk-øvelser nesten tar knekken på ditt gode sinn... Men bare i et øyeblikk.. Når det lille øyeblikket er over, så bobler det vel om mulig enda mer av gode følelser der inne ved hjerterota.

Slike motstridende følelser kommer vel sjelden så godt fram som i spedbarnsperioden. Det er stor overgang å gå fra 8-9 timers søvn til 5-6 timer. Det å måtte velge om man skal dusje eller spise mens smårollingen endelig tar en hvil.. Bæsjebleier opp og i mente, mens man også skal greie å følge opp og være mamma til to aktive guttunger. - og man lengter etter litt kjærestetid. Neida, det er ikke noen dans på roser, men jeg hadde ikke villet bytte det bort for alt i verden.

For hva føles vel bedre enn å se sitt bittelille barn (som du slet med i to timer for å få til å sove) våkne fra dyp søvn , og servere sitt vakreste smil i gjenkjennelse og glede over å se mamman sin. Eller når storgutten på 10 år kommer og kysser deg på kinnet og sier at du er verdens beste mamma.. (selv om du for 10 minutter siden rev deg i håret over at det ikke var mulig å bli enig med han om en liten filleting). Når den nybakte skolegutten kommer stolt hjem og forteller at i dag har han lært en ny bokstav, men at han må kysse litt på lillesøster før han viser deg den..

Og for ikke å glemme den fantastiske følelsen det er å se at andre mennesker er glad i barna dine. Besteforeldre som står i kø for å få skifte bleier, tanter og onkler som går i timesvis fram og tilbake på gulvet for å stille gråt og helbrede mageondt. Det å se at barna har så mange rundt seg som de er trygge på at vil dem bare godt. DET er stort det!

Som min gode lille-store 6-åring sier: det blir ikke trangt i hjertet selv om man får flere man skal være glad i, hjertet vokser jo for hver gang det kommer noen som skal ha plass der inne:-)

Som dere sikkert skjønner, har mamman i huset her hatt ei god helg:-) Lillemor har sovet i to netter, og da sover jo vi andre også. Det å være uthvilt..sukk.DET er ganske stort det også:-)