Arti`mainn

Jeg er i den heldige situasjon at jeg er samboer med en skikkelig skøyer, og i går dro han en av sine mange morsomheter igjen...

Jeg lider dessverre av en liten kronisk plage, nemlig sure oppstøt. Da mener jeg ikke sånne sure oppstøt som kommer fra magesekken, men sånne som gulpes opp hvis noe går på tverke. Hvis jeg f.eks har ryddet hele huset, bare for å snu meg å se at ungene har gått berserk i klesskapene. Eller hvis jeg har tatt en raptus på stua før fredagskvelden, slik at vi kan kose oss med tente lys og kanskje litt prematurt lørdagsgodteri, men på lørdagsmorgen ser det ut som om det har vært låve-fest når ungene har funnet fram potetgullrestene.

Da kommer det gjerne en regle allà: "det er liksom lite vits for mamma å få sove ut på lørdagene, hvis det uansett ender meg at jeg må stå å gjøre husarbeid i timesvis..det må da gå an å forstå at jeg ikke orker å rydde etter dere hele tida. Og dessuten, NÅR dere endelig rydder litt, så rydder dere ikke alt, og da må jeg uansett rydde mer...GRRRRR". Du skjønner sikkert tegninga her?? Og verst av alt går der nok ut over min kjære kjæreste. Hvis jeg er god til å gulpe opp, så er han desto flinkere til å svelge unna kamelene. Jeg har en liten mistanke om at han faktisk har en velutviklet lukkemuskel i ørene, som kan filtrere slike utbrudd, iallefall klager han heldigvis ikke så altfor ofte på oppførselen min.

Men i går kom det en aldri så liten reaksjon på en sånn skjennepreken som jeg hadde utav meg i helga. Jeg prøvde nemlig meget diplomatisk å få forståelse for at "å rydde" bør bety "å rydde ferdig", og at jeg var lei av å måtte ta den siste finishen på kjøkkenet når det var hans tur til å rydde etter middagen. Jeg mente altså selv at jeg hverken var sint eller streng når disse ordene veltet ut, men iallefall har jeg greid å provosere fram en reaksjon denne gangen.

Da han var ferdig med ryddinga, hørte jeg at han kommenterte at det begynte å bli vel mye pynt på kjøkkenbordet nå. Jeg tenkte med meg selv at han selvfølgelig ikke har forståelse for at jeg vil pynte litt her og der, og lot kommentaren passere. Jeg VET at jeg endrer posisjonen på pyntetingene ganske ofte, og skjønner at det ikke er så enkelt å henge med i svingene. Men det å sette på plass pynten kan jeg gjerne gjøre selv, bare det er ryddig. Så jeg sa ingenting, bare ga en liten klapp på ryggen, men et passe nedlatende "så-flink-du-er"!

Så ble det nattatid, og jeg skulle sette vannglasset mitt inn i oppvaskmaskina før jeg tok kvelden (jeg rydder nemlig etter meg), og da jeg kom inn på kjøkkenet holdt jeg på å knekke sammen av latter... Og her ser du hvorfor:

Fyren har funnet alt som er av pyntegjenstander på kjøkkenet og plassert dem på bordet!! HaHaHa... Bare for å bevise at han gjør ting SKIKKELIG! Jeg lo lenge og godt, og kjente jeg ble litt takknemlig for å ha en kjæreste som løser det meste med humor:-)

Jeg greide å la pynten stå til dagen etter, men da måtte alt tilbake på sin vante plass igjen:-) Kjenner at jeg går og humrer litt innvendig enda...

Gla i kjæresten min æ!

Rotekopp VS Ammetåke

På tirsdag skulle jeg som vanlig hente 6-åringen på SFO kl 16. Helle sov i vogga si, men jeg lurte henne over i vogna og pakket henne godt inn i voksiposen og langet avgårde mot skolen..et lite 10-minutt forsinket og aldri så lite småstresset.. SFO`en stenger ikke før 16.45, men har man skrevet på lista at ungen skal hentes kl 16, så skal han det.. Kan jo hende at kommunens regnskapskontor finner ut av overtidsminuttene og begynner å fakturere for hver påbegynte halvtime eller noe sånt

Da jeg var vel framme, fant jeg gutten i glad og vilter leik, men greide med litt overtalelse å få han med meg ut i garderoben for å pakke ned alle uteklær som skulle være med hjem til høstferien. Regnklær og støvler ble pakket ned i poser, siden de bar vitnesbyrd om det våte og gjørmete høstværet som Trondheim har bydd mye på i det siste. Lue og hansker så ikke så verst ut, så de tredde jeg på gutten. Så gjensto det bare å få på han den fine nye Stormberg allværsjakken og komme seg hjem... Hmm..Allværsjakken ja..hvor var den mon tro?

Ikke i hylla hans, ikke i sekken hans, ikke i hylla til nabogutten....kjente blodtrykket begynte å stige... ikke i tørkeskapet, ikke i "avglemte klær" kassen. Veslejenta i vogna begynner å klynke, og jeg vet at nå blir er det bare et tidsspørsmål før hun begynner å gråte..Prøver å være pedagogisk og spørre Simon selv hvor den kunne være, og siden han aldri gjør noe galt, var svaret selvfølgelig at han var HELT HELT sikker på at han hadde hengt den på knaggen da han kom på skolen. Denne dagen hadde hele trinnet vært på tur hele dagen, og jeg så på regnjakka (som var nyvasket samme morgen) at den hadde vært med på den turen, så den forsvunnede jakken lå mest sannsynlig ikke igjen i skogen iallefall..

OK- tid for rekonstruksjon: Jeg VISSTE at jeg hadde kledd på han den nye jakka da han dro hjemmefra, han skulle jo på tur, og da passer mamman på at barnet er riktig kledd. Med ull innerst, fleece utenpå der og til sist vintett og vanntett. Ikke så rent lite fornøyd med at jeg har greid å følge oppskriften for tørre og varme turgjengere. Han fikk beskjed om å skifte til regntøy hvis været ikke ble bedre, og det ble det jo sannsynligvis ikke. Altså: Mamman er HELT SIKKER på at jakken er med på skolen. Guttungen er HELT SIKKER på at han hang den fra seg på knaggen, skiftet til regntøy og dro på tur. Men nå er altså jakken sporløst forsvunnet.

Ny "pedagogisk" utspørring: Er det noen som har likedan jakke som deg her? Er du egentlig helt sikker på at du hang jakke på plassen din? Svaret på det første spørsmålet er nei, men han innrømmer faktisk at han kanskje ikke hang opp jakka, men at den muligens havnet på gulvet...men akkurat da han skulle rydde opp etter seg bare MÅTTE han gå inn til læreren og dagens opprop, derfor lå nok jakka på gulvet ja, men det var ikke hans skyld at han ikke rakk å henge den opp.

Litt hissigere mamma.... Du skal ALLTID henge jakka på plassen din, ellers blir det slik som nå, at vi ikke greier å finne den.. Dårlig gjort altså, ny og dyr jakke og greier... Mamma skuffet...trenger jakken i høstferien..bla-bla-bla. Kjent lekse som ikke nødvendigvis har så mye pedagogikk i seg..mest stressa mamma-logikk.

Så lette vi nok engang gjennom alle hyller, sjekket at den ikke hadde havnet blant noen andres klær, åpnet til og med dodørene for å forsikre oss om at ingen hadde sparket den inn der.. Men neida.. Nå begynner lillesøstra å bli litt småvarm i voksiposen, og sier klart fra om at her vil ikke hun ligge mer. Men hun får gråte seg enda litt varmere mens vi snakker med personalet og ber dem om å ringe oss hvis jakken dukker opp... Kjenner at jeg er litt småirritert for at de ikke har noen magisk formel som kan trylle fram jakken, og klager på at det er typisk at den skal forsvinne nå når vi skal ha ferie og greier.. Helle hyler ganske høyt nå, og jeg bestemmer meg for at vi får gi opp jakten og komme oss ut i kaldlufta før lillesøsteren får sin første hetetokt.. Og personalet lover å lete igjennom hyllene når ungene kommer neste dag, og ringe hvis den dukker opp.

Simon blir med en kompis hjem, og jeg går en 2,5 timers tur med vogna. Mulig jeg følte behovet for å gå av meg litt frustrasjon, og mulig turen ble såpass lang fordi det var endel frustrasjon å gå av seg akkurat da;-)

I løpet av turen klager jeg over tlf til mannen i huset på "mysteriet-den forsvunnede jakken". Skjønner ikke at det går an altså..Simon er så rotete..dyr jakke...bla-bla-bla

Så kommer Simon hjem, ler litt nede i gangen og roper opp til mamman sin: "Mamma?? Vi to glemte at jakka henger her hjemme!" For mamman hadde ikke tatt på han allværsjakka den morgenen hun, den hang på knaggen hjemme mens gutten tuslet på skolen i fullt regntøy..... Flaks at Simon har såpass til selvironi at han greier å le av at han var så sikker i sin sak da han kom med forsvarstalen sin for hvorfor han jakken lå på gulvet på skolen.. Og flaks at han er så stor at begrepet "ammetåke" plutselig blir endel av hans vokabular fra nå av....

Nå tar vi høstferie, og satser på at det blir allværsjakke-vær:-)