Borte bra, men hjemme best!

Dette var første gang jeg har opplevd å glede meg nesten mer til å reise hjem fra en tur enn jeg gledet meg til å dra. Det var nemlig ikke bare bare å reise fra kjæreste og skolegutter ei hel uke. Gutta var veldig snille som vinket oss vel avgårde, selv om de nok mer enn gjerne kunne tenkt seg å blitt med selv. Denne gangen fikk vi det rett og slett ikke til, og det var ikke lite dårlig samvittighet i kofferten min da jeg tok med meg familiens øyensten og forlot dem her hjemme.

Men kjæresten så ikke mørkt på å klare logistikken her hjemme uten meg gitt. Tror ikke det hadde blitt noe særlig underholdende episode av "Da damene dro" hvis den hadde blitt produsert her i huset. For da Helle og jeg endelig kom oss i hus etter å ha vært på reisefot i ganske mange timer, kom vi hjem til rent og ryddig hus. Gutta hadde shinet skikkelig til vi kom. Til og med skittentøyskurvene var tomme!!

Snakker om å være heldig! Så får jeg heller se mellom fingrene på at jeg ikke er så uunnværlig som jeg trodde. Det viser seg at de klarer det meste uten min hjelp. Spørs om de nå har gjort seg selv en bjørnetjeneste, og ender opp med å få utdelt flere arbeidsoppgaver i hjemmet etterhvert...

I tillegg til overaskende orden i huset, hadde gutta mine hatt en liten håndarbeidsøkt sammen med snille Tante Hanne. Hun trikset og fikset, og VIPS så hadde hun klart å trylle fram en av barndommens glemte favoritter: Trolldeig! Og så hadde Ulrik og Simon laget velkomstgaver til mamma og lillesøster som lå på nattbordet og ventet.. Er de ikke bra søte?

Simon hadde laget et hjerte i mammas yndlingsfarge, og risset inn WS for navnet mitt og H for Helle og S for Simon

Ulrik hadde laget et velkomst skilt, og et lite skilt som Helle kunne ha på døra til rommet sitt.

Og det vanket uendelig med kyss og klemmer da de møtte oss i døra.Det er lett å føle seg som verdens heldigste når man har en sånn gjeng som venter hjemme!

SOMMER SOMMER SOMMER

Da har jeg og Helle kommet oss hjem til det kalde nord, etter å ha nytt ei hel uke i sol og varme på Gran Canaria. Vi hadde ingen som helst problemer med å omstille oss til å våkne til 20 varmegrader, kle på oss shorts og rusle en tur på strandpromenaden for morgenduppen til Helle. Anfi del Mar byr alltid på vakre opplevelser og de skuffet oss ikke denne gangen heller.

Selvfølgelig savnet vi gutta våre her hjemme VELDIG, og vi oppdaterte dem med stadige solskinnsbilder på mms så de ikke skulle glemme oss. Jeg lar rett og slett bare bildene snakke for seg selv jeg....

Puerto Anfi. Vi bodde i hjørneleiligheten til venstre her, i 2.etg

Utsikt mot bassenget

Stranda en tidlig morgen

Strandpromenaden- Ut mot havet

Båthavna i soloppgang

Soloppgang

Inngang til rommet

Broen over til Hjerteøya

"Ammekroken"

Fascinerende palmestamme

Palmesus

Og så noen bilder av verdens lykkeligste jente:

Moro å sitte i stol

Helle i mammas Gucci-briller

Deilig med vann

Ved bassengkanten

Vakker..

Regner med å møte forståelse for denne" flukten fra hverdagen".... Og til dere som hadde gledet dere sanseløse til bikinibilder av meg må jeg bare beklage, vidvinkellinsen ble igjen hjemme..

Award!!

Jippi, jeg har fått min første award som blogger! Den ble forært meg av Monicoroli.blogg.no, og jeg er veldig takknemlig!! Med awarden følger en oppfordring om å dele 7 ting om seg selv med bloggleserne, og så videresende awarden til 7 bloggvenner.

Utfordringen må jeg vel ta på strak arm, selv om det kan være vanskelig å bevise statusen som kreativ blogger etter ei natt med minimumskvoten av søvn. So here goes:

Dette er 7 blogger som jeg leser daglig, og som bidrar med litt av hvert av kreative utfoldelser. Noen er mest interesert i klær og interiør, mens andre må bruke kreativiteten sin til å løse utfordringer som kun en mamma blir utsatt for:-) Grattis til dere. Jeg håper dere setter pris på awarden, selv om den kommer fra en liten amatørblogger som meg:-)

http://hildecarma.blogg.no/

http://www.mitthusditthus.no/

http://hildeheimdal.blogspot.com/

http://sordid.blogg.no/

http://idavaag.blogg.no/

http://stineja.blogg.no/

http://hjemmebest-sylvia.blogspot.com/

Og så var det de 7 tingene som man skulle fortelle...huff, jeg er jo så lite spennende at det kan være en umulig oppgave finne 7 interessante ting iallefall...

1: Jeg eeeeelsker å være sammen med venner og familie. Dessverre er ikke klokka alltid like snill mot meg, men den tiden som er til overs blir prioritert til samvær med dem. Kall det gjerne hobbyen min!

2: Jeg har mange ideeèr og endringsforslag til hus og hjem (yrkesskade etter å ha jobbet som interiørveieder og boligstylist??) men sliter med å finne energien til å utføre dem. (muligens senvirkning av yrkesskaden??) Dessuten har jeg vanskeligheter med å se løsninger i mitt eget hjem, mens løsningene kommer helt av seg selv hvis jeg skal hjelpe andre.

3: Jeg har fobi for skrivefeil, og oppdager jeg en jeg selv har utført snues verden på hodet for å få rettet på den! Heldigvis går det an å oppdatere bloggen og fjerne nyoppdagede skrivetabber! ( Nå fikk jeg faktisk litt småangst for at det er skrivefeil i dette innlegget, siden jeg nå opplyste alle om at jeg har denne fobien...) ANDRES skrivefeil plager meg ikke, men mine egne...OMG!!! Og nå får jeg litt hetta for at alle oppramsingene her begynner med ordet "jeg"..

4: Jeg blir veldig fort utålmodig, spesielt hvis det er andre som skal gjøre noe.. hehe.

5: Jeg HATER å bake. Gjærbakst er min store fiende, der strekker ikke tålmodigheten til. Til nød kan jeg sette en brøddeig fra en ferdigmel-pakke. Ellers er det alltid jeg som stiller med ostekake i festlige andedninger, det er bare blanding av ingredienser og INGEN heveprosess som tar knekken på en utålmodig sjel. Det triste med å være mester på ostekake er at jeg ikke liker den selv:-(

6: Jeg er humanist. Jeg tror altså ikke på en Gud. Jeg tror på at vi som mennesker bærer det fulle og hele ansvaret for hvordan verden utvikler seg. MEN jeg har stor respekt for de som har en relgiøs tro, så lenge de også har respekt for at jeg IKKE tror.

7: Jeg har en rimelig høy selvfølelse, men sliter ofte med selvtilliten. Jeg liker altså stort sett den jeg er inni meg, men har alltid mye å utsette på selve innpakkningen.

Ser at dette egentlig ble mest en oppramsing av mine feil og mangler, og da kunne lista fort værtt veldig mye lengre. Heldigvis var det kun 7 punkter som krevdes, og derfor stopper jeg her. Leser du bloggen min innimellom vil du raskt kunne avsløre flere utilstrekkeligheter i min personlighet:-)

Og så en solskinnshistorie:

Etter kinoen i går ble det IKEA middag på meg og ungene, sammen med min mamma og stefar PE. Kjøttbollene der er alltid en slager, og maten ble fortært ganske fort.

Etter maten kunne mamma og PE fortelle at de hadde hevet seg på en impulstur, og skal reise til Gran Canaria allerede nå på lørdag. Og ikke nok med det: Helle og jeg fikk tilbud om å være med ! ÅÅÅ som jeg har drømt om sol og sommer nå i disse dagene med uendelige kuldegrader og lag på lag med ytterklær. Men når sjansen plutselig bød seg, slo ikke reiseinstinktet inn med en gang. Hva med kontoen nå etter jul, den er rimelig slunken, og vi hadde vel egentlig bestemt oss for utgiftsstopp et par mnd framover. Men når mamma og PE parerer med at de INVITERTE oss med, og at de allerede har et ledig soverom er det iallefall ikke det som stopper meg. De er altså verdens snilleste de to!

Kunne jeg hive meg på turen med så kort varsel da tro? En ting er jo at alle logistikkutfordringer her hjemme vil falle på pappan. Vi har jo to skolegutter som skal rekke skole, treninger og leksegjøring. Men det tvilte jeg jo ikke på at de skulle greie. Så må jeg rekke å få tak i pass til lillemor, og Erik er jo i Porsgrunn og kan ikke signere på en fullmakt som de trenger for at Helle kan få pass..

Det verste dilemmaet lå nok i om jeg greide å reise fra de tre karene mine i en hel uke, og i tillegg ta med meg lillesøster. Gutta løper jo hjem fra skolen om dagene for at de savner henne sånn, og hvordan skal det bli å ikke kunne se henne på ei hel uke. Og skal ikke stakkars pappan få se lillejenta si når han kommer hjem fra jobben... Huff, nå ble det vanskelig.

Ringte kjæresten, og han sa det ble opp til meg. Han og gutta skulle da greie seg fint! (Jeg har nok verdens beste og snilleste kjæreste også). Jeg bestemte meg for å vente til i dag morgest så jeg fikk sjekket mulighetene for pass først. Liten vits i å begynne å gire seg opp hvis det ikke gikk i orden liksom..

Dama på politistasjonen var kjempehyggelig, og sa at vi kunne ordne med et nødpass til Helle bare pappan fakset en fullmakt fra Porsgrunn og rett til henne. Jeg har jo passet hans her hjemme som legitimasjon. Og nå VIPS skal jentene i familien til ei uke med sommer- om to dager!!

Heldigvis har mamma med seg Mac`en nedover, slik at vi kan se gutta hjemme hver dag på SKYPE. ÅÅÅ som vi kommer til å savne dem, men jeg er aldri så lite overbevist om at vi skal greie å kose oss litt i varmen også...

Først litt alvor..

For en gangs skyld blir det et blogginnlegg uten tull og forsøk på å være morsom..

I går var jeg og en del damer på babykino i Trondheim for å se "Sherlock Holmes". At jeg ble mer opptatt av å se på samspillet mellom Helle og babyen ved siden av, og ikke fikk med meg så mye film må jeg ta på min egen kappe. Det hjelper ikke å være småsexy Robert Downey jr når to smårollinger på 5 mnd skrur på sjarmen.

Sånn ca 1 1/2 time inn i filmen gikk brannalarmen på kinosenteret, og det er reaksjonen på alarmen som inspirerete til dette innlegget.

Salen hadde vel besøk av rundt 20 mødre/fedre med babyer under 1 år. Brannforskriftene tilsier at vi ikke kan ta med barnevogn inn i salen, så de står trygt oppbevart i en tom kinosal i nærheten. De som har med de minste barna har stort sett med seg vognbagen inn, siden de sikkert håper på at barnet skal sove litt i løpet av filmen. Min Helle sov da vi kom dit, og jeg bar også med meg bagen hennes inn i salen.

Så gikk altså alarmen. Selv om jeg aldri til dags dato har opplevd at en brannalarm er på ekte, har jeg såpass respekt for elementet "ild" at jeg gjør det man får beskjed om å gjøre. En brannmann på skjermen før filmen har nøye instruert oss om å forlate salen raskt og rolig ut gjennom nærmeste nødutgang ved brannalarm. Jeg og nabodama putter ungene raskt ned i bagene, uten å tenke på å kle på osv. Vi vet jo at det er -10 grader ute, men barna berger nedi voksiposene og går ut gjennom nærmeste nødutgang. Vi kjenner ingen røyklukt og ser ingen ild, men går rett ut i kulda.

MEN: Jeg tør å påstå at over halvparten av mødrene/fedrene faktisk velger å gå gjennom branndøra som har lukket seg for å isolere evnt brannceller, inn i salen for å hente med seg sakene sine, for så å trille vognene ut gjennom en laaaaaaang gang uten trapper og finne utgangen som brukes til vanlig. Nødutgangene har nemlig stort sett trapper. Rundt regnet så tok vel denne operasjonen kanskje ikke mer enn 5 minutter, men det kan vel være ganske lenge i en evakuering?

Det skremmer meg litt at vi er så blaserte og naive at noen av oss faktisk tar sjansen på at det er falsk alarm. Jeg var jo selv også 99 % sikker på det, men den ene aleneprosenten var nok til at jeg ikke tør å ta noe annet valg enn å gå ut, FORT! Jeg var ikke redd, men kjente at jeg kokte litt innvendig av foreldre som faktisk heller tar sjansen på å brenne inne med barnet sitt enn å risikere at understellet på vogna går med i brann. Og i tillegg brøt de jo faktisk branncella, og kunne risikert at flammer og røyk hadde spredt seg fortere enn svint, og satt alle oss andre i større fare.

Det var rimelig kaldt å stå der ute uten yttertøy, men avstanden mellom kino og brannstasjon er ikke mange minuttene. Brannbilene kom raskt, og etter et lite kvarter var kinosenteret sjekket og vi fikk gå inn i varmen igjen. Da var det altså noen av kinogjengerne som akkurat hadde rukket å komme seg ut, godt påkledd og med alle sine eiendeler med seg. De hadde jo rett, det var ikke noe brann. Men det kunne det jo ha vært!

Det er vel kanskje ikke så rart at det kan bli store dødstall når det brenner i lokaler med store folkemengder, iallefall ikke når man kan konstantere at mange ikke tar situasjonen på alvor. Denne gangen var det jo aldri noen fare, men det kunne jo ikke vi vite. Stakkars personale som har ansvar for å få ut folket, når anmodningene om å følge evakueringsplanen blir blåst bort og ikke respektert.

Moralen er: Liv betyr mer enn verdier! Kom deg ut når alarmen går. Familien din og vennene dine vil nok finne lite trøst i at du og barnet ditt omkom sammen med stelleveska di!

Angrefrist og returvarer..

Etter at juleferien tok knekken på alt vi hadde drillet inn av leggerutiner, har mamman i huset her luftet frustrasjonen sin litt vel ofte. Og da går det ofte i utrykk som " Jammen Helle, det var da ikke dette vi bestilte!!" Og her om dagen møtte jeg meg selv litt i døra når minste storebror spurte meg om jeg hadde tenkt å levere henne tilbake, siden jeg ikke hadde fått riktig baby... Da måtte jeg selvfølgelig le litt av meg selv å prøve og forklare at også mammaer mister motet noen ganger, men at jeg selvfølgelig ALDRI ville byttet Hellemora med noen..

Men oppgitt er jeg. Helle var jo SÅ flink til å ta kvelden før jul. Jeg bare ammet og puttet henne i senga, og så sovnet hun helt av seg selv. Men etter en juleferie som ble tilbragt både her og der, var det ikke like enkelt. Hun måtte jo få litt ekstra kos og sovne ved mamman sin når vi var i litt fremmede omgivelser, og da røyk hele skrytelista rett vest. Ikke vil hun sove om dagen, og ikke vil hun legge seg om kvelden.

Det viser seg at hun har jobbet opp en hel del viljestyrke siden siste tilvenning, og nå høres det ut som vi har minst tre utrykningskjøretøy på soverommet om kvelden. Naboene tror nok at vi mishandler jenta, og jeg er nesten redd for at barnevernet står på døra en dag og lurer på hva som egentlig foregår. Hun har altså en sånn stemmeprakt den jenta, at jeg tror ganske så sikkert at vi ser henne på scenen på Operaen om ca 20 år.. Og verst hyles det når hun er fornærmet. Og det er akkurat det hun blir når hun oppdager at mamma faktisk bare har tenkt å legge henne si senga, synge nattasangen og så bare GÅ...

Vi skjønner jo at det ikke er noe som plager henne annet enn at hun vil være i fanget. Hun er nybadet, mett og trett når vi legger henne. Og sirenen starter ikke før hun oppdager at vi ikke har tenkt å underholde henne. Og hun har utholdenhet skal jeg si dere. hun hyler HØØØØYT og LEEENGE. Vi er jo selvfølgelig inne til henne med kun noen minutters mellomrom, og da bråstopper skrikinga med en eneste gang vi åpner soveromsdøra. Og da prøver hun å sjarmere med "smil-og-rekke-hender-trikset". Liksom ikke noe tvil om at det er viljestyrke ute og går nei. Så gjenstår det bare å se hvem av oss som holder ut lengst.... Jeg vet jo at vi må gjennom denne kampen uansett, så jeg heier på foreldrelaget!!

Heldigvis sover hun godt når hun først har sovnet, og etter nattmåltidene finner hun seg fint i å bare bli lagt tilbake i senga si. Hun ser vel på natt-trynet til mamman at det ikke er noe å hente der sikkert.. Og på dagen er hun stort sett blid og fornøyd med livet. Det mangler bare å finne tilbake til god-duppen istedetfor å ta fire-fem 20 minutters dupper... Den kampen tror jeg at jeg vinner bare temperaturen ute slipper oss ut på vår daglige trilletur igjen...

Men som sagt, selv om noen dager kan være tålmodighetsprøver ville jeg ikke byttet dem bort med noe!!

Tallet er 5!

I dag feirer vårt 5.familiemedlem sin 5.mnd dag med å stå opp kl 5!! Hurra for Helle!!

Og ikke nok med at klokka ikke har kommet seg langt nok på runden til at mamman føler seg helt på topp. Når jeg våknet var jeg skikkelig snørrete også, men ikke av mitt eget snørr..neida. Lillejenta har nemlig på finurlig måte greid å lære seg å blåse nesegangene tomme for snørr. Det gjennomføres ved å spenne hele kroppen i en bue, og så blåse av alle krefter ut gjennom nesa. Kjempeeffektivt! Og vanligvis rekker jeg å parere med en klut eller i det minste ei hånd, men når man er i drømmeland så er reaksjonstiden dramatisk redusert, og jeg ble altså vekt av en real snørrklyse mitt i trynet.. Og idet jeg setter meg opp i senga for å tørke snørr fyller hun bleien og nattdrakten med gårsdagens matinntak også, så da er jo morgenstunden inntakt. Man må jo bare le....etter ei stund iallefall:-) Iallefall var det bare å gi slipp på natta og starte dagen!

Tenk at Helle er 5 måneder allerede. Synes ikke det er stort mer enn et kvarter siden vi kom ut av fødestua, sprekkferdige av stolthet jeg. Hvorfor er det sånn at tiden går fortest når man helst vil bremse den? Og når man venter på noe og ønsker seg framover i tid, da inntar storeviser og lilleviser sneglefarten. Huff, det er vel bare å henge med i svingene tenker jeg.

Regner med at det er mulig å møte forståelse for at blogginnlegget ikke er av den lengste sorten nå på morrakvisten. Kanskje jeg kommer sterkere tilbake når trøttheten har sluppet taket. Hvis jeg tolker signalene rett her nå så er prinsessa klar for å sove igjen, og er jeg heldig så rekker jeg også en "powernap" før jeg må opp og sende storebrødrene på skolen.

Dagens outfit og sminketips...

Er jeg ikke fiiiiiiiiiiiiin??

Strengt tatt så er vel den eneste likheten mellom meg og Mary Kate Olsen at vi begge har blondt hår (sikkert like ekte hårfarge også, synes jaggu meg at jeg skimter en ettervekst hos henne) og grønne øyne, men jeg syntes at hun tok seg såpass mye bedre ut en meg, så hun fikk hedersplassen i dag:-) Ser dessuten at hun er kledd i fjær for anledningen, og jeg fant faktisk ei fjær på skuldra mi selv nettopp...ei som hadde funnet veien ut av sofaputa mi...

Når jeg skummer gjennom nye blogger kommer jeg over så utrolig mange slike "fjortisblogger" som stort sett handler om klær og sminke. Skjønner for all del at de har sin leserskare, men tror nok at det ville fallt meget uheldig ut hvis jeg skulle hentet inspirason fra noen av de sidene. Da hadde jeg sittet her i sølvblanke tights, paljetttopp, og turkis glittersminke...på en helt vanlig mandag liksom... Sett ut som en dårlig stappet fleskepølse med innslag av diskokule og juletrepynt...ikke helt meg altså..sorry.

Istedet har jeg valgt klær som kan tåle gulp, sikkel og en aldri så liten dose "flyte-bleie". H&M sine kolleksjoner tåler stort sett både vaskemaskin og tørketrommel og blir derfor en sikker vinner for meg for tiden. Hvordan Linni Meister (http://linni.blogg.no/) greier å leve småbarnshverdagen sin på 20 cm høye lårstøvletter, push-up bh og nysminket fjes hver dag aner jeg ikke, men all ære til henne! Jeg rekker meg stort sett ikke bort til speilet engang jeg for tida.. Her går det på en rask smøring av fuktighetskrem, og muligens litt saltvannsspray i håret for å prøve å få bort sovesveisen.

Faktisk så er det nesten så ille at jeg knoter litt med sminkepungen når jeg først skal ut av døra og prøver å se nogenlunde presentabel ut...Har rett og slett mistet teken på det.. Jaja, fyren har fortsatt ikke gitt meg opp, hender jeg får en kjærlighetserklæring likevel. Og 6-åringen synes at mamman er verdens fineste uansett, og kan faktisk komme på å kommentere hvis jeg først har sminket meg, og si: "kanskje det ble litt for mye sminke nå, mamma...du ligner ikke på deg selv akkurat nå" Nei når for tiden må mamman i huset velge mellom det å være ren, og det å være pen.. Og da blir ren førstevalget. Lilletuppa mi trives kjempegodt i vippestolen på badet mens jeg tar dusjen, men med en gang jeg våger meg ned i sminkepungen blir det seiersvræl...og da er valget enkelt! Trøster meg med at det sikkert er kjempebra for huden å få hvilt seg og pustet litt, og regner med at jeg kommer til å se aldeles fantastisk ut etter et sabbatsår nesten uten kunstig fjes:-) Og for ikke å snakke om hvilken extreme make-over det blir bare man rekker å legge litt mineralpudder og maskara en dag!

Ha en fantastisk dag! Sminkefri eller ei!

Godt nyttår!!

Da er vi ferdig med nedtellingene, og starter opp med blanke ark og fargestifter! Synes nesten det er litt trist å ta farvel med 2009 jeg, det året ble jo veldig spesielt for oss her i familien. Lille-julaften 2008 fortalte vi gutta at det var en liten bror eller søster på vei, og helt fram til 6.august -09 talte vi måneder, uker og dager, og ventet i spenning på å se hvem det var som skulle berike oss med sitt nærvær.. Og nå ligger lille store Helle her og leker seg på gulvet, med sine store blå øyne- ler og smiler til storebrødrene sine og snart runder hun 5 måneder... Storebrødrene er villt forelsket i lillesøster, og hver eneste dag får hun massevis av kos og kjærlighet fra dem :) Tenker mye på hvor fantastisk heldig jeg er når jeg ser de tre miraklene våre...

Det nye året startet med litt dramatikk for oss. 10-åringen skulle prøve seg på litt spennende "småsaker" som ikke skal være farlige. Tankser og små "fresere" som er beregnet på storunger, selvfølgelig under nøye overvåkning (trodde vi). Men jaggu rakk han ikke å stappe en sånn "uskyldig" liten freser inn i et rør, og den fikk rakettfart og la seg godt til rette under øret hans. Det resulterte i en kjapp tur på legevakta, og 2.grads forbrenning på huden det gitt.. så nå henger kølappen fra mottaket der på kjøleskapet. Dato: 01.01.10, Nr 001. Ble på en måte familiens nyttårsbarn, med første kølapp på legevakta i 2010. Det går heldigvis kjempebra, og legen mente han berger uten å få arr, men jeg håper det satte seg et lite arr på hukommelsen til gutungen, slik at han har lært leksa si for denne gang. Vi voksne skjelver enda litt av tanken på hvor bra det egentlig gikk, og takker for at det ikke var klærne som tok fyr...Disse ungene, disse ungene.. Håper at iallefall han har brukt opp årets tabbekvote..

Da ønsker jeg dere alle et fantastisk nytt år og håper det bringer oss alle mange gleder og gode minner:-) Og jeg konkluderer med at året 2009 ikke bare GIKK, det SPRANG!