Ny bloggadresse

Da har jeg tatt en avgjørelse..

En god venn fortalte meg om et skrekktilfelle i USA, der fæle pedofile har kopiert helt alminnelige bilder av barn på tilfeldige nettsider og limt dem inn som fjes i barnepornofilmer. Den historien satte såpass støkk i meg, at jeg nå velger å lage meg ny blogg der jeg velger å IKKE legge ut bilder av ungene mine..

Nå er jo fødselspermisjone ferdig også, så kanskje jeg finner mer inspirasjon til å blogge om andre ting enn ungene. Iallefall blir det innlegg uten de søte fjesene deres på bilder. Dessverre lever vi i en syk verden, og jeg velger å ta konsekvensen av det..

Håper du følger meg videre her;-)

WenchesVakum episode 1

Nå nærmer siste permisjonsdag seg med stormskritt, og dagene fyker unna raskere enn ei skål med sjokolade foran ansiktet mitt på en fredagskveld. Jeg har det kjempetravelt med å kose meg, og stresser med å ta det rolig. Holder meg våken på kveldene for å få det meste ut av dagen, og ender med å gå i "trøtte-modus" i samme antall timer som jeg satt oppe på overtid kvelden før. Triller lange turer for å slippe å trene, og roter rundt i hele huset for å få det ryddig. Alt er kaotisk harmoni for å si det sånn;-)

1.juni tar heldigvis pappan over fortet her hjemme, så da er det bare å vente på at "rydde-vaske-organisere-genet" hans aktiviseres over natten. Det spørs vel kanskje om jeg ikke løper helt fri for husmoransvar, siden jeg jo var så uheldig å miste jobben i løpet av svangerskapet pga konkurs hos arbeidsgiveren. Man kan vel kanskje oppfattes som vel prinsippfast hvis man tviholder på at han skal være husfar mens jeg er bare arbeidsledig mellom kl 8 og kl 16.

Har brukt mye energi på jobbsøk, og har sendt ut CV`er i hytt og pine i håp om at noen har en stilling ledig. Men enda er det ikke noe jobb som er i boks, selv om det endelig er positive signaler der ute. Man får bare rope ut til universet at det er JEG SOM ER BEST, og se om ekkoet når ned til noen av de som sitter med søkerbunkene. Tvi-tvi for meg! Føler iallefall at jeg har levert bedre søknader enn denne her:

Og jeg vil iallefall ikke sette all min lit til slike tips fra NAV:

For å komme med tidenes mest brukte klisjè: tiden har gått så altfor fort! (Skjønner egentlig ikke at ordet klisjè skal være så negativt jeg, betyr det ikke bare at det må være en treffende forklaring siden den blir brukt så ofte??)

Dette året har løpt fra meg. Prinsessa vokser seg større for hver eneste dag, og sjarmerer med sine krumspring. Hun klapper søte, viser hvor stor hun er, danser hver gang hun hører noe som kan ligne på musikk, rister på hodet når vi sier nei, nikker overdrevent når vi sier ja, knepper med tunga og slenger smellkyss. Sosial så det holder og viser oss gang på gang at det er en ganske så aktiv hjerne der inne. Hun hermer stadig etter ting, og har tydelig begynt å kreve med pekefingeren. Jeg tør å påstå at hun er meget sosialt utviklet, og trøster meg med at det kanskje er derfor hun ikke har knekt krypekoden enda. Man kan jo ikke lære seg alt på en gang heller? Hun ser ganske så snodig ut der hun ruller seg avgårde når hun har fått stilt inn siktet sitt på ledninger eller pyntegjenstander innenfor rekkevidde. 8 rull til trappa, snu ved grinda, og så 8 rull inn på kjøkkenet.. Hun blir ikke svimmel så lett den jenta der. Småtrener litt på å trekke seg framover når hun ligger på magen, men så innser hun at det går fortere å rulle. Vurderer å kle henne i fleecedressen, fukte på henne litt og så rett og slett bare si opp vaskehjelpa...siden hybelkaninene blir med den levende microfiberkluten uansett..

Nå omfavner jeg mammapermisjonens siste helg, og skal prøve å ikke tenke på hvilke svar som venter på mail på mandag. Pappan gleder seg til å tilbringe tid med jenta si, og jeg håper de får meg ut av døra så de finner sin egen hverdagsrutine uten innblanding fra "hun-som-vet-alt".

Om ikke annet trøster jeg meg med at det er folk i omgangskretsen min som har bruk for meg innimellom. Og om det ikke akkurat genererer inntekt, så føles det godt å være nyttig;-) Kreativiteten får utfolde seg mer enn å sette sammen dagens antrekk til prinsessa, og er jeg skikkelig heldig kan det være at en gammel drøm går i oppfyllelse også..

Følg med i neste episode av: WenchesVakum

Hurra for 17.mai og for Helles første tann!

Da er nasjonaldagsfeiringen vel overstått, og vi storkoste oss i et litt overskyet og forblåst trønderby. Vi våknet til et prinsessefjes med et lite glinsende riskorn inni munnen, og kunne lettet konstantere at den første tanna hadde tittet fram. Vi har nemlig begynt å lure på om jentungen nok en gang skulle være nattens terrorist. Vi hadde jo som kjent endelig fått til det der med nattesøvn, men rakk altså å nyte det bare i ei lita uke før det startet på`n igjen enda verre enn før. Så var det altså denne tanna som fikk skylda for det. Om ikke annet for å gi oss foreldrene håp om at det ikke bare er jenteviljen som stjeler godt tiltrengte timer i drømmeland.

Siden vi har to skoleunger er det jo obligatorisk å dra ned til byen å se på barnetoget. Guttene gikk og gikk og gikk, og Hellemora satt ganske fornøyd i vogna si og så på folkehavet. Morsomst var det nok for henne å gå i folketoget, siden hun da faktisk så ansiktene på folket rundt seg. Utsikten fra en barnevogn byr jo ikke på stort annet enn knær, rumper og ett og annet barnefjes innsmurt med ketchup og iskrem. Svigerforeldrene hadde også kommet over fjorden for å feire dagen sammen med oss, så vi stilte mannsterke opp for å prøve å finne et sted å sette oss ned. Forsøket var fånyttes og vi endte med å spise en is på ei trapp inne på Trondheim Torg. Kanskje ikke helt den store høytidsstemningen, men føttene fikk iallefall hvilt seg litt.

For første gang fikk også ungene våre stikke nesa inn på tivoliet, men der ble vi ikke lenge for å si det sånn. Der var hurrarop og glade fjes byttet ut med hyl og skrik, og følelsen av å tryne i ei maurtue. Heldigvis var det ikke lenge til vi skulle stille opp til folketog, så det gikk helt smertefritt å rykke ungene ut av tivoliekstasen.

Vel hjemme igjen sukket alle familiemedlemmer henført over følelsen av å kjenne tærne sine igjen, og alle mann var skjønt enige om at i år lokket sofaen og McDonaldsmat mer enn skolearrangement og kalde grillpølser. Så resten av dagen tilbragte vi i behagelige klær og med minst like mange kalorier som vi hadde kunnet fått i oss på skolen. Det eneste kravet fra mellomstemann var at jeg ble med han opp til skolen så han kunne kjøpe seg en sukkerspinn;-)

Så var nok en nasjonaldag over, og hverdagen venter. Skulle egentlig vært fridag for alle etter 17.mai kjenner jeg, den sitter i kroppen dagen etter gitt. Blir ikke noe langtur med vogna i dag iallefall;-)

Seier`n er vår, seiern er vår!

Vi har vinni, seier`n er vår!

Nå inntar mor og far i huset seierspallen, og konstanterer fornøyd at "prinsesse-vil-ikke" har søkt om navneendring til "prinsesse-gjør-det-så-gjerne". I MANGE netter på rad nå har vi hatt uavbrutt søvn alle mann, og alle hjerter (sovehjerter) gleder seg;-)

Lite kan måle seg med følelsen av å våkne aldeles uthvilt på morgenkvisten, og kjenne at man går en ny dag i møte med et aldri så lite energilager i lomma. Og i dag våkner vi i tillegg til sol og blå himmel her i Trondheim. Det hjelper på det også etter å ha sett SNØ flere morgener på rad. Kanskje det nå til slutt har hjulpet at elle skolebarn og barnehagebarn har trallet på "Kom mai, du skjønne milde"??

Nå skal Hellemor og jeg trille morgentur i sola så tuppa får sove duppen sin ute i vårværet. For tror dere ikke at det har blitt sånn at hun blir trøtt til dupp tidligere enn før også... Noe må vi rett og slett ha gjort riktig nå:-)

Avslutter med et gla`bilde av prinsessa mens hun "klapper-søte".

Er hun ikke bare verdens fineste?? SUKK.

Og her sitter hun i kjolen som mormor har strikket. Akkurat maken kjole som jeg hadde selv når jeg var lita.. Koslig.

Hei og hopp, jeg er så glad i dag!

ENDELIG!!

Nå har mor og far i huset startet den store avvenningskuren på lillemor. Vi synes det er på tide at vi alle tre får sove mer enn 2 timer sammenhengende om natta, og at Helle får vente på frokost som oss andre.

Hun har jo som kjent jernvilje denne jenta, så jeg så med skrekk og gru fram til den første natta da mamma skulle holde seg hard og ikke tilby nattmåltid.

Helle har hatt en kjedelig uvane med å være veldig urolig etter hun har lagt seg, våkner gjerne 4-5 ganger fra hun legger seg til vi foreldrene tar kvelden. Og etter det igjen har det vært 2-3 måltider med morsmelk. Det sier seg selv at ringene under øynene til mor etterhvert vokste seg så store at det var bare en ting å gjøre: Ta opp kampen!

Og det har faktisk gått over all forventning. Der jeg så for meg netter uten søvn i det hele tatt, og hyl og skrik til vekkeklokka ringte, viste det seg at tuppa vår faktisk finner seg overraskende lett i det.

Første natt:

Først kveldsmat med grøt og pupp.Legges for kvelden ca 19.30.

Noen smågrynt fra senga som enkelt roes med stryk i panna ett par ganger.

Kl 22 bestemmer hun seg for å teste utholdenheten til både seg selv om mamma og pappa og setter igang hylekoret. Luftvernsirenen går fram til klokka nærmer seg 24, men vi holder oss harde og går bare inn med noen minutters mellomrom, stryker på panna og sier "god natt". (Vurderer å sende tekstmelding til naboen for å forklare at vi driver med avvenning, men satser på at de ikke ringer barnevernet)

VIPS: det blir stille

Våkner ikke før 05.40, og DA er det FROKOST!

Status: Veslefrøkna er mer uthvilt enn på lenge og foreldrene ser lyset i enden av tunnelen!

Andre natt:

Kveldsmat og puppemåltid. Legges for kvelden ca kl 19.

Kaldkauking i en times tid, men bare stryk på panna og "god natt" å få denne gangen også.

Helle gir opp kampen og sovner godt.

Kl.02.30 blir det en liten time med maktkamp igjen..kjenner at jeg føler meg litt slem når hun prøver å suge seg fast i hånda mi når jeg sitter og stryker henne på panna, men velger å holde meg hard. Det er IKKE frokosttid!

Tuppa sovner igjen etterhvert, og hun har fortsatt ikke fått mat.

PIP-PIP-PIP...Vekkeklokka ringer kl 7.05!

Status: Alle mann våkner med et smil om munnen. Helle plundrer fornøyd oppi senga si og er ikke interessert i puppen faktisk. Hun spiser ikke før kl 8, og da mener jeg å ha fått bekreftet mistanken om at hun ikke er utsultet om natta.

Føler at stillingen er 2-0 til foreldrene nå, og jeg har tenkt å vinne denne kampen uten å gi fra meg poeng. Heier på meg selv og gjør klar for ny utfordring i natt:-)

Nå skal vi ut en tur i Trøndelags nydefinerte årstid: Vånteren (vinter-våren). Først innom helsestasjonen og så bytur.

Fantastisk å ha energi i kroppen! JIPPI!

Navnefest for Helle, 17.april 2010

Da er den store dagen vel overstått. Feiringen ble en prinsesse verdig og alle hjerter gledet seg. Et lite skår i gleden ble det jo når hovedpersonen selv stiller med 40 i feber, men det gikk tålelig bra likevel. Minsta hadde tålmodighet og utholdenhet så det hodt, og kjempet seg gjennom dagen der hun gled fra fang til fang og tok imot helbredende kjærlighet.

Seremonien på Ringve i regi av Human Etisk Forbund var utrolig fin, og mange sanne ord om livets mirakel ble nevnt. Best av alt likte jeg åpningstalen som handlet om tro. Altså ikke den relgiøse troen, men troen på mennesket. Troen på et liv FØR døden. Troen på de som har levd før oss og de som skal leve etter oss.. Og troen på linjene i et gammelt menneskes ansikt. Jeg ble iallefall rørt til tårer, og man kjenner at man har noe stort i livet sitt når man er så heldig å ha tre friske barn og en stor familie som man kan dele livet med.

Selskapet ble avholdt på Tregården Restaurant på gamle Persaunet leir i Trondheim. Dette er familiens favorittrestaurant, og makan til god mat og fantastisk service skal man lete lenge etter. Anbefaler alle en tur dit. Spesielt varme sommerdager på uteserveringen der framstår som herligheten selv..

Jeg tok med meg mamma, svigermor og svigerinne dit på fredag kveld, og vi koste oss med bordekking og pynting til den store dagen. Lyse og fine lokaler gjør at man kan velge og vrake i farger og temaer. For vår prinsesse pyntet vi med nydelige lyse-lilla roser i stetteglass med blondebånd rundt, og spredte massevis av forskjellige telysestaker utover bordet. Hvite og lilla servietter på fatene og enkle bordkort. Og for å få den siste touchen av jente inn, ble det sommerfugler innimellom. Se selv:-)

Jeg var iallefall fornøyd med dekoreringen. Og etter fantastisk mat ble det kaker og kos før vi avsluttet feiringen.

Hovedpersonen selv var ganske så utslitt etter dagens strabaser, og med fortsatt 40 i feber ble det en laaang natt uten søvn før mor og datter endelig fant roen kl 6 i morrest og fikk sove til kl 12. Stakkars pappan er ikke så god på å sovne hvis han først har blitt vekt, så han fikk den verste støyten. Nå skal vi pleie prinsessa vår frisk igjen, så vi kan nyte våren:-)

4-stjerners hos Hennie?

Jeg er helsvoren fan av TVNorges 4-stjerners middag, og i går skulle jeg kose meg med første episode etter påska. Etter å ha hatt så å si TV-fri i ei uke var jeg småspent på hvem det var som skulle være ukens gjester. Jeg hadde jo ikke fått med meg en eneste "teaser". Og jeg måtte le litt av meg selv da det første som slo meg da jeg så Noman Mobashirs fjes på skjermen, var at Aksel Hennie hadde tilbragt litt for mye tid i solveggen i påska. For jaggu meg er de to like i fjeset sitt. Samme øyne, samme smil...og samme utstråling også.. Manglet bare en vakker Tone Damlie i armkroken hans.

Fant ikke noen bilder som viste likheten like godt som den var inne i hjernen min, men kanskje du også greier å sammenligne litt?

Aksel Hennie

Noman Mobashir

Se på i kveld, og prøv å ha dette i bakhodet, jeg er sikker på at du kommer til å se Hennie i pakistansk utgave du også:-)

Deilig påske

Denne påsken har vi som vanlig tilbragt på Fosen. Først to dager i huset til svigerforeldrene i fantastiske Råkvåg, og så 4 dager hos svoger og svigerinne i Skaugdalen. Makan til svigerfamilie skal man lete leeeeeenge etter. Snakker om å føle seg velkommen!

Svoger og svigerinne bor med sine tre barn på gård i Skaugdalen. Innenfor husveggene yrer det av vakre stilleben og klassisk-romantisk følelse, og utenfor lokker snekledte (såvidt) bakker, yrende vårstemning og solvegger i alle retninger. Kan det bli særlig bedre? Hos dem er det alltid hjerterom, og vi samles i hauger og spann. Jakten på påskeharen var like spennede i år som i fjor, og alle sammen har vel fortært nok mat og godteri til neste påske omtrent.

En påskeferie fullt av latter og glede, god mat, glade unger og uthvilte foreldre. Minstejenta har fått trent seg på å sove ute i vogna i frisk luft, og nettene har gått over all forventning. Sola har smilt fra stort sett skyfri himmel, og fregnene har hatt fritt spillerom. Kroppen har samlet massevis av D-vitaminer, og går våren i møte full av optimisme:-)

Vi avsluttet påskeferien her hjemme. Sola skinte fortsatt i morrest, og etter prinsessens førstedupp (ute i vogna) heiv vi oss i bilen og kjørte til fjæresteinene på Lade for å kjenne enda mer på vårstemningen. Der møtte vi både venner og familie, fyrte opp engangsgriller og storkoste oss. Det var en bra folkemengde der, men vi fant oss en fin plass på svaberget og nøt synet av unger i joggesko og vindjakke.

Nå venter hverdagen igjen, og jeg må skynde meg å nyte siste del av fødselspermisjonen. Håper på fine vårdager og masse kos med lillemor:-)

Troll om natta, prinsesse om dagen!

Overskriften her røper vel hele budskapet.. Etter tre netter fulle av håp om å endelig ha kommet over kneika med Helles lakenskrekk er vi igang igjen.. Og siden vi nå har fått smakt på hvor utrolig deilig det var å føle seg uthvilt, føles det nå verre enn noensinne... Det er ikke bare prinsessa som blir troll om natta, for å si det sånn. Dragefjeset til mamman har dukket opp et par ganger det også..

Hvorfor en 32-årig kvinnehjerne tror at det funker å brumme, grynte og små-kjefte på en 7mnd gammel baby som ikke greier å sovne er over min forstand.. Mulig årsak er at hjernen sover mens kroppen må være våken.. Noen ganger føler man seg rett og slett som verdens verste mor, og i natt hadde jeg en sånn natt.. Tålmodigheten har reist på påskeferie, og utholdenheten til baby er muligens akkurat ferdigutdannet. Hun gikk nemlig ut med meget sterke karakterer i "hvordan-bevise-at-det-er-jeg-som-bestemmer-studiet". Tror ganske sikkert at hun har siktet seg inn på lederrollen i familien, selv om vi andre ikke visste at den stillingen var ledig. Helt ærlig trodde jeg at det var jeg som var i besittelse av den, men mye tyder nå på at jeg har fått sparken. Og det skjønner jeg jo, når jeg ikke greier å tøyle frustrasjonen på jobb....

Men så er hun jo heldigvis som sagt verdens mest sjarmerende prinsesse på dagtid, og det hjelper godt på vei det også. Kan jo ikke unngå å smile tilbake når hodet legges på skakke og armene rekkes i været og hun vil opp i mammas fang for å kose. Det bygges opp litt tålmodighet igjen i en stakkars søvnløs sjel da:-)

Gleder meg til påskeferie nå, og det å kunne sove litt på skift igjen. Kommer nok til å søke på stillingen som daglig leder her i hjemmet igjen over påske.. Ønsk meg lykke til på jobbjakt:-)

God påske til alle dere. Måtte den bringe mengder av kos og søvn!

Det lukter vår..

Enda ei bra natt, og enda en fantastisk vårdag i Trondheim. Det er utrolig hvor mye et glimt av solskinn kan gjøre med en stakkars vinterslapp kropp. Iallefall når det tilfeldigvis blir nattesøvn og solskinn samtidlig!

Startet dagen med en deilig trilletur til byen sammen med tre damer fra barselgruppa. Litt holke her og der, men ellers så vi oppmuntrende mye asfalt på veien. Barna oppførte seg meget eksemplarisk på kafè, og Helle var såpass medgjørlig at jeg våget meg på en aldri så liten shoppingrunde også. VIPS så var kjolen til navnefesten i boks (Helle sin iallefall, nå gjenstår å finne en kjole til mor som matcher prinsessa sin).

Ble så inspirert av sola at jeg jaggu meg spaserte hjem igjen også. Ble såpass stiv i føttene at jeg måtte google avstanden HJEMME-SENTRUM-HJEMME, og jaggu er det 12,4 km det. I tillegg ble det noen meter fra butikk til butikk også før vi vendte nesa hjemover. Det må det være lov til å være fornøyd med?? Premierte med selv med en sjokolade da jeg hadde kommet halvveis hjem igjen - helt uten dårlig samvittighet av noe slag!

Knipset et bilde med mobilen på vei over Elgeseterbru, ganske så idyllisk:

Fullt så idyllisk hadde det ikke blitt hvis jeg hadde tatt nærbilder av den lille asfalten som har kavet seg fram gjennom is og sørpe, for der under gjemmer det seg jaggu mye dritt. Røyksneiper, ølbokser, sjokoladepapir og DRITT. Det sikreste vårtegnet her i byen er jo når gammel bortgjemt hundebæsj begynner å tine og flyter utover bakken. Eimen av vår er vel mer eimen av dyreekskrementer. Kjenner jeg blir lettere irritert over hundeeiere som ikke plukker opp etter seg altså. Skjønner de ikke hvor kjedelig det er å rulle inn en barnevogn full av dritt på hjulene inn i gangen hjemme. Eller at det er kvalmt når ungene har sklidd i hundebæsj på vei hjem fra skolen... Hund skal dem ha, men dritt skal de IKKE ta...

Sier som min kloke lille 6-åring: "Mamma, hvis æ hadd sjett en mainn som ikke hadd plokka opp skiten ætter bikkja si, skulla æ ha spurt`n om hain itj visst at snøøn faktisk smelte!"

Full skjerpings trøndere! Kast søpla di i nærmeste raskdunk, plukk opp dritten etter bikkja di og slutt å røyk. Så kanskje vi finner en liten leirfivel som første vårtegn istedet neste år:-)

Sola skinner, og jeg er så glad....

Oh, what a beautiful morning, oh what a beautiful day...

Våknet opp til en fantastisk dag. Sola skinner over Trondheim, og jeg har sovet min første hele natt på 7 mnd og 14 dager...SUKK. Hvilken lykkefølelse er det ikke å kjenne at kroppen går rett i våkenmodus med en gang man åpner øynene. Sjelen er full av energi, og barna får endelig se en mamma som glitrer litt, og har overskudd til å tøyse og tulle på morrakvisten.

Badet har fått seg en vask og klærne i tørketrommelen har lagt seg fint sammen- helt uten sukk og stønn. Minstejenta strålte som en sol da mamma sang og danset rundt med henne på stuegulvet. Og for å toppe hele greia, ble det jaggu meg en god times trilletur i vårværet allerede kl ti på ni. Flinke-pappan jogga samme runden og tok igjen oss jentene på slutten, og da ble det jo litt kosegange sammen med kjæresten også:-) Helle sover som en stein i vogna der ute, og jeg sitter her og lurer på om vi endelig skal få oppleve en hel dag med ren og skjør søndagsidyll.

Nå blir det en god og lang dusj, før vi skal hente svigermor. Heldigvis har jeg ikke en såkalt "tigermor" som alltid omtales i negativ forstand. Jeg har fått utdelt en sånn svigermor som lyser opp dagen.. Hun savnet ungene sånn at hun rett og slett tar seg en dagstur til oss. Hvor koselig er ikke det?

Slenger på en lykkelig SOLKLÆM til alle leserne mine:-) Ha en fantastisk dag!

Søvnløs i Trondheim

Er bare såvidt innom for å gi en aldri så liten oppdatering her nå.. Jeg har hatt en liten tenkepause på bloggingen. Som dere ser av forrige innlegg fikk jeg meg en liten tankevekker da jeg leste en viss blogg (ttp://www.hjerteskatter.blogspot.com/ ), og følte litt på at man skal være flinkere til å se solskinnet istedetfor skyggene. Jeg fikk faktisk en veldig hyggelig mail av damen som skriver den bloggen, og hun gav meg et godt alibi for å fortsette å skrive, selv om hverdagen min ikke byr på så store utfordringer som det hennes gjør. Det er nemlig dette som er MITT liv, og kanskje er det noen som kan lære av meg, eller aller helst er det noen andre som kan lære meg noe... So here goes:

Jeg har visst rota bort energien min et sted, mulig den ligger sammen med den søvnen jeg har gått glipp av. Helle holder fortsatt koken, og har tydelig bestemt seg for å prøve utholdenheten sin en stund til. Hun skal nemlig IKKE sove, hverken på dagtid eller natterstid, og da blir det liten tid for mor sjøl til å lade batteriene merker jeg..

Det blir endel sutring og surmuling både på mor og datter når dagen består av å akkurat rekke å sovne før man skal våkne igjen, og natten ikke gir mer enn maks 5 timer med stadig avbrutt søvn. Gjeeeeeesp. Jeg prøver å være like standhaftig som prinsesse-vil-ikke, og tro meg: alle mulige alternativer til soveplasser er utprøvd. I dobbeltsenga med pupp, i sprinkelsenga med hyl og skrik, i vogna(det funker i en halvtime av gangen), i bilstol og i fang. Men ikke søren om hun klarer å finne roen altså...Jeg som liksom skulle være en garvet trebarnsmor med full kontroll har nå blitt degradert til en trøtt og oppgitt "jeg-gjør-hva-som-helst-for-å-få-sove-mamma".

Om ikke så lenge skal hun få flytte på eget rom, det virker som om vi forstyrrer henne i søvnen når vi legger oss om kvelden. Hun våkner ikke med en gang, men rekker alltid å dukke opp fra drømmeland akkurat når jeg er på vei dit. Og selv om vi har vært veldig bevisst på å ikke gå rundt og liste oss på tærne fra hun var født, virker det som om hun er utrolig var-søvd. Jeg kjenner at jeg blir urettferdig irritert på henne noen ganger, og går rundt med stadig dårlig samvittighet for at storguttene mine får en mamma med ekstra kort lunte. Prøver jo selvfølgelig å svelge kamelene, men det er ikke alltid jeg klarer det uten å gulpe litt innimellom:-) Det blir lite tid til å pleie seg selv, og jeg har for alvor begynt å glede meg til å få litt alenetid med venninnegjengen. Og for ikke å snakke om at jeg skal igang med treningen igjen, her trengs det overskudd!

Det er heldigvis ikke bare kaos. Hun er jo verdens blideste lille jente, og sjarmerer i senk med kysselyder og strålende smil, når hun ikke er trøtt vel og merke.Og hun er jo unektelig verdens vakreste og godeste. Jeg kan være så oppgitt jeg bare vil, jeg skjønner jo at det ikke er lillejenta sin skyld. Hun sliter vel enda mer enn det jeg gjør når hun ikke greier å få hvilt ut skikkelig. Jeg vet jo at det ikke er alle barn som trenger like mye søvn, men hun er så tydelig sliten selv også. Gnir seg i øynene, sutrer og vil bare kose. Å ligge på gulvet og aktivisere seg selv er vanligvis helt uaktuelt, så takk gud for supre og tålmodige storebrødre som står for underholdningen på skift, slik at jeg får gjort litt andre ting.

Er det noen der ute som har gode tips eller kjerringråd skal jeg med glede prøve dem ut, her er gode råd dyre:-)

Nå roper lillegull på mamma igjen, med en stemme som det er meget vanskelig å overhøre, så jeg må løpe...

Når ord blir til terapi...

Hvem skulle trodd at noen kunne målbinde meg?? Men det har skjedd..

Jeg har begynt å følge en fantastisk blogg.. Det er en blogg om livets utfordringer, og en liten familie som har mistet gutten sin... En blogg som har satt en støkk i meg, og som gjør at jeg virkelig jobber med å sette ting i riktig perspektiv.. Denne damen er så utrolig sterk når hun viser sine svakheter. Så umenneskelig modig når hun skriver om alt hun frykter. Jeg sitter med tårer i øynene og gåsehud hver eneste gang jeg trykker meg inn på siden hennes. Og det gjør jeg bare i stille øyeblikk.. Når lillejenta mi sover en dupp, og jeg har tid til å kjenne på hva ordene gjør med meg..

Her har jeg sytet og klaget på våkennetter og hverdagsutfordringer, og så kommer jeg over ord som sorg, smerte, savn og håpløshet. Skildringer om kjærlighet, utholdenhet og håp for framtiden. Hvordan skal man da kunne rettferdiggjøre å bruke tid på å skrive på meningsløse ting som nattevåk og sutrete unger da??... Jeg må gå litt i meg selv jeg nå, og kjenne på om jeg har noe å komme med..

Og imens dere venter på nye ord herfra, sender jeg dere inn i en verden av følelser:

Gørils hjerteskatter: http://www.hjerteskatter.blogspot.com/

Blodfan....ASIAGO!!!!

Da er det på tide å øse ut med storesøsterskryt og stolthet, og presentere dere for et av Trondheims beste band for tida.. Søte store, lillebroren min er vokalist i Asiago, et sinnsykt bra band som spiller det du kan kalle rocka-melodiøs pop. Der i gården er det bannlyst med coverlåter, og bandet stiller med drøssevis av velkomponerte- OG selvkomponerte låter.. Gå inn på hjemmesida deres: www.asiago.no og hør på singelen "Black and White" fra deres første album " A Daring Smoothie"

Dessverre rekker du deg ikke på realese-konserten deres, for den var i går på Blæst i Tondheim, men slår mine synske evner til får du nok mange flere muligheter til å oppleve dem live.. Og om jeg så får si det selv, så er de et aldeles magisk liveband, men masse energi og musikalse sprell.... I LOVE!!!

Jajaja, tenker du.. Gratisreklame fra en ikke-skeptisk storesøster som må støtte lillebror...Nehehei!! Bandet byr på musikk som er noe av det mest spennende jeg har hørt på laaaaange tider, og det hadde jeg syntes selv om jeg ikke hadde blodsbånd til vokalisten!!

Så for å redde helga di, sender jeg deg inn i musikkens verden.. Albumet kan kjøpes på Platekompaniet i Trondheim, eller på iTunes... Og på nettsida deres er det bare å følge med på om de kommer "to a theater near you"---- Og har jeg pirret nysgjerrigheten din såpass at du har lyst til å høre dem live så fort som mulig, spiller de på Isak-senteret i Trondheim i kveld!!!

GOD HELG!

Hurra!

I dag, kl 13.21 er det nøyaktig et halvt år siden vår lille prinsesse-Helle ble født. Tenk at tiden kan fly avgårde så fort..

Født 6 august 2009 kl 13.21

3430 gram og 49 cm lang

Rett og slett bare vakker!

Helle 6 mnd:

7340 gram og 69,5 cm lang!

Fortsatt fortryllende vakker..

Det føles ut som om det var bare et kvarter siden jeg kjente en baby som lå og sparket og hikket inne i magen. Og her sitter hun plutselig og ler masse av morsomme storebrødre, som elsker henne over alt i verden.. Og mamman føler seg skyldig som har hengt henne ut som en trollunge her på bloggen. Jenta er jo verdens mest sjarmerende unge hun...bare hun er uthvilt. Hun er hele familiens midtpunkt, og får masse kos og kjærlighet hver eneste dag.

Vi er så glade i deg lille venn:-)

Og for å toppe dagen er det også i dag nøyaktig 12 år siden jeg og Erik ble kjærester. Vi har hatt våre oppturer og nedturer vi som alle andre, men i bunn og grunn har vi et kjempeherlig forhold med masse humor, latter og gode stunder. Elsker deg, kjæresten min!! Jeg går for 12 nye år jeg!!

Ha ei super helg alle sammen!!

Aldri så godt at det ikke er vondt for noe..

Nå har jeg tydeligvis hatt litt vel mye medgang her ei stund, med sydenuke først og kjempekoselig besøk av storebror med familie ei uke etter det igjen. To uker fulle av kos, avslapping og hyggelig selskap har nå blitt avløst av ei halv uke med sutring og sovestreik på dagtid. Ja, det er altså lillemor som har bestemt seg for at å sove på dagtid er uaktuelt. Og DET kan fort bli slitsomt. Det er jo ikke det at jenta ikke er trøtt, neida, hun gnir seg i øynene, klør seg på ørene, sutrer og vrenger hvitøyene fram- men sove?? NÆHÆHÆI!

Maktkampen er igang. Og dessverre ser det ut som om datteren har minst like sterk vilje som mora. Heldigvis sover hun noenlunde rolig om nettene, ellers hadde jeg nok hatt problemer med å stå imot presset. Sånn er altså ståa: Ikke skal hun sove i senga si, DET er aldeles fånyttes. Grisehylene høres sikkert over hele bydelen, og hun gir seg altså ikke. Det hender det funker å legge seg ned sammen med henne i dobbeltsenga og brette ut puppen, men hun sover sjeldent mer enn 20 minutter og våkner like trøtt og sur. Sove-i-fanget-taktikken ser også ut til å utgå, og da gjenstår altså den velkjente turen i vogna. Men så klarer jo selvfølgelig kong Vinter å komme tilbake på uanmeldt besøk da. Skjønner han ikke at han ble her for lenge sist? Og så er han så frekk at han kommer tilbake etter ei lita uke bare? Blir ikke lange spaserturen ute med vogn når gradestokken synker under 10 minus. Har med hell fått henne til å sove i vogna inne i gangen et par ganger tidligere, men de siste dagene nå har det faktisk ikke vært noe som har funket. Og jeg blir IKKE med på at hun skal slutte med dagsoving i en alder av knappe 6 mnd.

Jeg har jo egentlig på tro og ære lovt at jeg skal nyte hver dag vi kan være hjemme sammen, og prøver så godt jeg kan å finne tilbake til den ideologien. Men jeg skal innnrømme at jeg har tenkt et par tanker inne i meg om at det hadde vært godt å tatt en par dager på jobb i disse dagene. Ser for meg en dag full av positiv voksenkontakt, uten bleieskift og sutreunge. Men akkurat idet jeg nesten sier det høyt, serverer prinsesse-vil-ikke sitt søteste smil og strekker armene klumsete i været og vil opp til mamman sin og kose. Og da kjenner jeg at jeg nok er verdens heldigste likevel.

Så er det bare å klistre på seg mammasmilet og late som om jeg har energi til å stille opp for en 6-åring og en 10-åring som kommer hjem fra skolen. Selv om jeg inni meg ser mest fram til dager med overskudd til å være verdens beste kjæreste istedetfor ei sliten udusjet sutrekjerring. Dager med tid til oppsøke venninner som jeg ser alt for sjeldent, og krefter til å gi tilbake til alle som gir til meg! For alle dere som venter på meg: Jeg kommer sterkt tilbake!! Vi skal bare sove litt først:-)

Borte bra, men hjemme best!

Dette var første gang jeg har opplevd å glede meg nesten mer til å reise hjem fra en tur enn jeg gledet meg til å dra. Det var nemlig ikke bare bare å reise fra kjæreste og skolegutter ei hel uke. Gutta var veldig snille som vinket oss vel avgårde, selv om de nok mer enn gjerne kunne tenkt seg å blitt med selv. Denne gangen fikk vi det rett og slett ikke til, og det var ikke lite dårlig samvittighet i kofferten min da jeg tok med meg familiens øyensten og forlot dem her hjemme.

Men kjæresten så ikke mørkt på å klare logistikken her hjemme uten meg gitt. Tror ikke det hadde blitt noe særlig underholdende episode av "Da damene dro" hvis den hadde blitt produsert her i huset. For da Helle og jeg endelig kom oss i hus etter å ha vært på reisefot i ganske mange timer, kom vi hjem til rent og ryddig hus. Gutta hadde shinet skikkelig til vi kom. Til og med skittentøyskurvene var tomme!!

Snakker om å være heldig! Så får jeg heller se mellom fingrene på at jeg ikke er så uunnværlig som jeg trodde. Det viser seg at de klarer det meste uten min hjelp. Spørs om de nå har gjort seg selv en bjørnetjeneste, og ender opp med å få utdelt flere arbeidsoppgaver i hjemmet etterhvert...

I tillegg til overaskende orden i huset, hadde gutta mine hatt en liten håndarbeidsøkt sammen med snille Tante Hanne. Hun trikset og fikset, og VIPS så hadde hun klart å trylle fram en av barndommens glemte favoritter: Trolldeig! Og så hadde Ulrik og Simon laget velkomstgaver til mamma og lillesøster som lå på nattbordet og ventet.. Er de ikke bra søte?

Simon hadde laget et hjerte i mammas yndlingsfarge, og risset inn WS for navnet mitt og H for Helle og S for Simon

Ulrik hadde laget et velkomst skilt, og et lite skilt som Helle kunne ha på døra til rommet sitt.

Og det vanket uendelig med kyss og klemmer da de møtte oss i døra.Det er lett å føle seg som verdens heldigste når man har en sånn gjeng som venter hjemme!

SOMMER SOMMER SOMMER

Da har jeg og Helle kommet oss hjem til det kalde nord, etter å ha nytt ei hel uke i sol og varme på Gran Canaria. Vi hadde ingen som helst problemer med å omstille oss til å våkne til 20 varmegrader, kle på oss shorts og rusle en tur på strandpromenaden for morgenduppen til Helle. Anfi del Mar byr alltid på vakre opplevelser og de skuffet oss ikke denne gangen heller.

Selvfølgelig savnet vi gutta våre her hjemme VELDIG, og vi oppdaterte dem med stadige solskinnsbilder på mms så de ikke skulle glemme oss. Jeg lar rett og slett bare bildene snakke for seg selv jeg....

Puerto Anfi. Vi bodde i hjørneleiligheten til venstre her, i 2.etg

Utsikt mot bassenget

Stranda en tidlig morgen

Strandpromenaden- Ut mot havet

Båthavna i soloppgang

Soloppgang

Inngang til rommet

Broen over til Hjerteøya

"Ammekroken"

Fascinerende palmestamme

Palmesus

Og så noen bilder av verdens lykkeligste jente:

Moro å sitte i stol

Helle i mammas Gucci-briller

Deilig med vann

Ved bassengkanten

Vakker..

Regner med å møte forståelse for denne" flukten fra hverdagen".... Og til dere som hadde gledet dere sanseløse til bikinibilder av meg må jeg bare beklage, vidvinkellinsen ble igjen hjemme..

Award!!

Jippi, jeg har fått min første award som blogger! Den ble forært meg av Monicoroli.blogg.no, og jeg er veldig takknemlig!! Med awarden følger en oppfordring om å dele 7 ting om seg selv med bloggleserne, og så videresende awarden til 7 bloggvenner.

Utfordringen må jeg vel ta på strak arm, selv om det kan være vanskelig å bevise statusen som kreativ blogger etter ei natt med minimumskvoten av søvn. So here goes:

Dette er 7 blogger som jeg leser daglig, og som bidrar med litt av hvert av kreative utfoldelser. Noen er mest interesert i klær og interiør, mens andre må bruke kreativiteten sin til å løse utfordringer som kun en mamma blir utsatt for:-) Grattis til dere. Jeg håper dere setter pris på awarden, selv om den kommer fra en liten amatørblogger som meg:-)

http://hildecarma.blogg.no/

http://www.mitthusditthus.no/

http://hildeheimdal.blogspot.com/

http://sordid.blogg.no/

http://idavaag.blogg.no/

http://stineja.blogg.no/

http://hjemmebest-sylvia.blogspot.com/

Og så var det de 7 tingene som man skulle fortelle...huff, jeg er jo så lite spennende at det kan være en umulig oppgave finne 7 interessante ting iallefall...

1: Jeg eeeeelsker å være sammen med venner og familie. Dessverre er ikke klokka alltid like snill mot meg, men den tiden som er til overs blir prioritert til samvær med dem. Kall det gjerne hobbyen min!

2: Jeg har mange ideeèr og endringsforslag til hus og hjem (yrkesskade etter å ha jobbet som interiørveieder og boligstylist??) men sliter med å finne energien til å utføre dem. (muligens senvirkning av yrkesskaden??) Dessuten har jeg vanskeligheter med å se løsninger i mitt eget hjem, mens løsningene kommer helt av seg selv hvis jeg skal hjelpe andre.

3: Jeg har fobi for skrivefeil, og oppdager jeg en jeg selv har utført snues verden på hodet for å få rettet på den! Heldigvis går det an å oppdatere bloggen og fjerne nyoppdagede skrivetabber! ( Nå fikk jeg faktisk litt småangst for at det er skrivefeil i dette innlegget, siden jeg nå opplyste alle om at jeg har denne fobien...) ANDRES skrivefeil plager meg ikke, men mine egne...OMG!!! Og nå får jeg litt hetta for at alle oppramsingene her begynner med ordet "jeg"..

4: Jeg blir veldig fort utålmodig, spesielt hvis det er andre som skal gjøre noe.. hehe.

5: Jeg HATER å bake. Gjærbakst er min store fiende, der strekker ikke tålmodigheten til. Til nød kan jeg sette en brøddeig fra en ferdigmel-pakke. Ellers er det alltid jeg som stiller med ostekake i festlige andedninger, det er bare blanding av ingredienser og INGEN heveprosess som tar knekken på en utålmodig sjel. Det triste med å være mester på ostekake er at jeg ikke liker den selv:-(

6: Jeg er humanist. Jeg tror altså ikke på en Gud. Jeg tror på at vi som mennesker bærer det fulle og hele ansvaret for hvordan verden utvikler seg. MEN jeg har stor respekt for de som har en relgiøs tro, så lenge de også har respekt for at jeg IKKE tror.

7: Jeg har en rimelig høy selvfølelse, men sliter ofte med selvtilliten. Jeg liker altså stort sett den jeg er inni meg, men har alltid mye å utsette på selve innpakkningen.

Ser at dette egentlig ble mest en oppramsing av mine feil og mangler, og da kunne lista fort værtt veldig mye lengre. Heldigvis var det kun 7 punkter som krevdes, og derfor stopper jeg her. Leser du bloggen min innimellom vil du raskt kunne avsløre flere utilstrekkeligheter i min personlighet:-)

Og så en solskinnshistorie:

Etter kinoen i går ble det IKEA middag på meg og ungene, sammen med min mamma og stefar PE. Kjøttbollene der er alltid en slager, og maten ble fortært ganske fort.

Etter maten kunne mamma og PE fortelle at de hadde hevet seg på en impulstur, og skal reise til Gran Canaria allerede nå på lørdag. Og ikke nok med det: Helle og jeg fikk tilbud om å være med ! ÅÅÅ som jeg har drømt om sol og sommer nå i disse dagene med uendelige kuldegrader og lag på lag med ytterklær. Men når sjansen plutselig bød seg, slo ikke reiseinstinktet inn med en gang. Hva med kontoen nå etter jul, den er rimelig slunken, og vi hadde vel egentlig bestemt oss for utgiftsstopp et par mnd framover. Men når mamma og PE parerer med at de INVITERTE oss med, og at de allerede har et ledig soverom er det iallefall ikke det som stopper meg. De er altså verdens snilleste de to!

Kunne jeg hive meg på turen med så kort varsel da tro? En ting er jo at alle logistikkutfordringer her hjemme vil falle på pappan. Vi har jo to skolegutter som skal rekke skole, treninger og leksegjøring. Men det tvilte jeg jo ikke på at de skulle greie. Så må jeg rekke å få tak i pass til lillemor, og Erik er jo i Porsgrunn og kan ikke signere på en fullmakt som de trenger for at Helle kan få pass..

Det verste dilemmaet lå nok i om jeg greide å reise fra de tre karene mine i en hel uke, og i tillegg ta med meg lillesøster. Gutta løper jo hjem fra skolen om dagene for at de savner henne sånn, og hvordan skal det bli å ikke kunne se henne på ei hel uke. Og skal ikke stakkars pappan få se lillejenta si når han kommer hjem fra jobben... Huff, nå ble det vanskelig.

Ringte kjæresten, og han sa det ble opp til meg. Han og gutta skulle da greie seg fint! (Jeg har nok verdens beste og snilleste kjæreste også). Jeg bestemte meg for å vente til i dag morgest så jeg fikk sjekket mulighetene for pass først. Liten vits i å begynne å gire seg opp hvis det ikke gikk i orden liksom..

Dama på politistasjonen var kjempehyggelig, og sa at vi kunne ordne med et nødpass til Helle bare pappan fakset en fullmakt fra Porsgrunn og rett til henne. Jeg har jo passet hans her hjemme som legitimasjon. Og nå VIPS skal jentene i familien til ei uke med sommer- om to dager!!

Heldigvis har mamma med seg Mac`en nedover, slik at vi kan se gutta hjemme hver dag på SKYPE. ÅÅÅ som vi kommer til å savne dem, men jeg er aldri så lite overbevist om at vi skal greie å kose oss litt i varmen også...

Først litt alvor..

For en gangs skyld blir det et blogginnlegg uten tull og forsøk på å være morsom..

I går var jeg og en del damer på babykino i Trondheim for å se "Sherlock Holmes". At jeg ble mer opptatt av å se på samspillet mellom Helle og babyen ved siden av, og ikke fikk med meg så mye film må jeg ta på min egen kappe. Det hjelper ikke å være småsexy Robert Downey jr når to smårollinger på 5 mnd skrur på sjarmen.

Sånn ca 1 1/2 time inn i filmen gikk brannalarmen på kinosenteret, og det er reaksjonen på alarmen som inspirerete til dette innlegget.

Salen hadde vel besøk av rundt 20 mødre/fedre med babyer under 1 år. Brannforskriftene tilsier at vi ikke kan ta med barnevogn inn i salen, så de står trygt oppbevart i en tom kinosal i nærheten. De som har med de minste barna har stort sett med seg vognbagen inn, siden de sikkert håper på at barnet skal sove litt i løpet av filmen. Min Helle sov da vi kom dit, og jeg bar også med meg bagen hennes inn i salen.

Så gikk altså alarmen. Selv om jeg aldri til dags dato har opplevd at en brannalarm er på ekte, har jeg såpass respekt for elementet "ild" at jeg gjør det man får beskjed om å gjøre. En brannmann på skjermen før filmen har nøye instruert oss om å forlate salen raskt og rolig ut gjennom nærmeste nødutgang ved brannalarm. Jeg og nabodama putter ungene raskt ned i bagene, uten å tenke på å kle på osv. Vi vet jo at det er -10 grader ute, men barna berger nedi voksiposene og går ut gjennom nærmeste nødutgang. Vi kjenner ingen røyklukt og ser ingen ild, men går rett ut i kulda.

MEN: Jeg tør å påstå at over halvparten av mødrene/fedrene faktisk velger å gå gjennom branndøra som har lukket seg for å isolere evnt brannceller, inn i salen for å hente med seg sakene sine, for så å trille vognene ut gjennom en laaaaaaang gang uten trapper og finne utgangen som brukes til vanlig. Nødutgangene har nemlig stort sett trapper. Rundt regnet så tok vel denne operasjonen kanskje ikke mer enn 5 minutter, men det kan vel være ganske lenge i en evakuering?

Det skremmer meg litt at vi er så blaserte og naive at noen av oss faktisk tar sjansen på at det er falsk alarm. Jeg var jo selv også 99 % sikker på det, men den ene aleneprosenten var nok til at jeg ikke tør å ta noe annet valg enn å gå ut, FORT! Jeg var ikke redd, men kjente at jeg kokte litt innvendig av foreldre som faktisk heller tar sjansen på å brenne inne med barnet sitt enn å risikere at understellet på vogna går med i brann. Og i tillegg brøt de jo faktisk branncella, og kunne risikert at flammer og røyk hadde spredt seg fortere enn svint, og satt alle oss andre i større fare.

Det var rimelig kaldt å stå der ute uten yttertøy, men avstanden mellom kino og brannstasjon er ikke mange minuttene. Brannbilene kom raskt, og etter et lite kvarter var kinosenteret sjekket og vi fikk gå inn i varmen igjen. Da var det altså noen av kinogjengerne som akkurat hadde rukket å komme seg ut, godt påkledd og med alle sine eiendeler med seg. De hadde jo rett, det var ikke noe brann. Men det kunne det jo ha vært!

Det er vel kanskje ikke så rart at det kan bli store dødstall når det brenner i lokaler med store folkemengder, iallefall ikke når man kan konstantere at mange ikke tar situasjonen på alvor. Denne gangen var det jo aldri noen fare, men det kunne jo ikke vi vite. Stakkars personale som har ansvar for å få ut folket, når anmodningene om å følge evakueringsplanen blir blåst bort og ikke respektert.

Moralen er: Liv betyr mer enn verdier! Kom deg ut når alarmen går. Familien din og vennene dine vil nok finne lite trøst i at du og barnet ditt omkom sammen med stelleveska di!

Angrefrist og returvarer..

Etter at juleferien tok knekken på alt vi hadde drillet inn av leggerutiner, har mamman i huset her luftet frustrasjonen sin litt vel ofte. Og da går det ofte i utrykk som " Jammen Helle, det var da ikke dette vi bestilte!!" Og her om dagen møtte jeg meg selv litt i døra når minste storebror spurte meg om jeg hadde tenkt å levere henne tilbake, siden jeg ikke hadde fått riktig baby... Da måtte jeg selvfølgelig le litt av meg selv å prøve og forklare at også mammaer mister motet noen ganger, men at jeg selvfølgelig ALDRI ville byttet Hellemora med noen..

Men oppgitt er jeg. Helle var jo SÅ flink til å ta kvelden før jul. Jeg bare ammet og puttet henne i senga, og så sovnet hun helt av seg selv. Men etter en juleferie som ble tilbragt både her og der, var det ikke like enkelt. Hun måtte jo få litt ekstra kos og sovne ved mamman sin når vi var i litt fremmede omgivelser, og da røyk hele skrytelista rett vest. Ikke vil hun sove om dagen, og ikke vil hun legge seg om kvelden.

Det viser seg at hun har jobbet opp en hel del viljestyrke siden siste tilvenning, og nå høres det ut som vi har minst tre utrykningskjøretøy på soverommet om kvelden. Naboene tror nok at vi mishandler jenta, og jeg er nesten redd for at barnevernet står på døra en dag og lurer på hva som egentlig foregår. Hun har altså en sånn stemmeprakt den jenta, at jeg tror ganske så sikkert at vi ser henne på scenen på Operaen om ca 20 år.. Og verst hyles det når hun er fornærmet. Og det er akkurat det hun blir når hun oppdager at mamma faktisk bare har tenkt å legge henne si senga, synge nattasangen og så bare GÅ...

Vi skjønner jo at det ikke er noe som plager henne annet enn at hun vil være i fanget. Hun er nybadet, mett og trett når vi legger henne. Og sirenen starter ikke før hun oppdager at vi ikke har tenkt å underholde henne. Og hun har utholdenhet skal jeg si dere. hun hyler HØØØØYT og LEEENGE. Vi er jo selvfølgelig inne til henne med kun noen minutters mellomrom, og da bråstopper skrikinga med en eneste gang vi åpner soveromsdøra. Og da prøver hun å sjarmere med "smil-og-rekke-hender-trikset". Liksom ikke noe tvil om at det er viljestyrke ute og går nei. Så gjenstår det bare å se hvem av oss som holder ut lengst.... Jeg vet jo at vi må gjennom denne kampen uansett, så jeg heier på foreldrelaget!!

Heldigvis sover hun godt når hun først har sovnet, og etter nattmåltidene finner hun seg fint i å bare bli lagt tilbake i senga si. Hun ser vel på natt-trynet til mamman at det ikke er noe å hente der sikkert.. Og på dagen er hun stort sett blid og fornøyd med livet. Det mangler bare å finne tilbake til god-duppen istedetfor å ta fire-fem 20 minutters dupper... Den kampen tror jeg at jeg vinner bare temperaturen ute slipper oss ut på vår daglige trilletur igjen...

Men som sagt, selv om noen dager kan være tålmodighetsprøver ville jeg ikke byttet dem bort med noe!!

Tallet er 5!

I dag feirer vårt 5.familiemedlem sin 5.mnd dag med å stå opp kl 5!! Hurra for Helle!!

Og ikke nok med at klokka ikke har kommet seg langt nok på runden til at mamman føler seg helt på topp. Når jeg våknet var jeg skikkelig snørrete også, men ikke av mitt eget snørr..neida. Lillejenta har nemlig på finurlig måte greid å lære seg å blåse nesegangene tomme for snørr. Det gjennomføres ved å spenne hele kroppen i en bue, og så blåse av alle krefter ut gjennom nesa. Kjempeeffektivt! Og vanligvis rekker jeg å parere med en klut eller i det minste ei hånd, men når man er i drømmeland så er reaksjonstiden dramatisk redusert, og jeg ble altså vekt av en real snørrklyse mitt i trynet.. Og idet jeg setter meg opp i senga for å tørke snørr fyller hun bleien og nattdrakten med gårsdagens matinntak også, så da er jo morgenstunden inntakt. Man må jo bare le....etter ei stund iallefall:-) Iallefall var det bare å gi slipp på natta og starte dagen!

Tenk at Helle er 5 måneder allerede. Synes ikke det er stort mer enn et kvarter siden vi kom ut av fødestua, sprekkferdige av stolthet jeg. Hvorfor er det sånn at tiden går fortest når man helst vil bremse den? Og når man venter på noe og ønsker seg framover i tid, da inntar storeviser og lilleviser sneglefarten. Huff, det er vel bare å henge med i svingene tenker jeg.

Regner med at det er mulig å møte forståelse for at blogginnlegget ikke er av den lengste sorten nå på morrakvisten. Kanskje jeg kommer sterkere tilbake når trøttheten har sluppet taket. Hvis jeg tolker signalene rett her nå så er prinsessa klar for å sove igjen, og er jeg heldig så rekker jeg også en "powernap" før jeg må opp og sende storebrødrene på skolen.

Dagens outfit og sminketips...

Er jeg ikke fiiiiiiiiiiiiin??

Strengt tatt så er vel den eneste likheten mellom meg og Mary Kate Olsen at vi begge har blondt hår (sikkert like ekte hårfarge også, synes jaggu meg at jeg skimter en ettervekst hos henne) og grønne øyne, men jeg syntes at hun tok seg såpass mye bedre ut en meg, så hun fikk hedersplassen i dag:-) Ser dessuten at hun er kledd i fjær for anledningen, og jeg fant faktisk ei fjær på skuldra mi selv nettopp...ei som hadde funnet veien ut av sofaputa mi...

Når jeg skummer gjennom nye blogger kommer jeg over så utrolig mange slike "fjortisblogger" som stort sett handler om klær og sminke. Skjønner for all del at de har sin leserskare, men tror nok at det ville fallt meget uheldig ut hvis jeg skulle hentet inspirason fra noen av de sidene. Da hadde jeg sittet her i sølvblanke tights, paljetttopp, og turkis glittersminke...på en helt vanlig mandag liksom... Sett ut som en dårlig stappet fleskepølse med innslag av diskokule og juletrepynt...ikke helt meg altså..sorry.

Istedet har jeg valgt klær som kan tåle gulp, sikkel og en aldri så liten dose "flyte-bleie". H&M sine kolleksjoner tåler stort sett både vaskemaskin og tørketrommel og blir derfor en sikker vinner for meg for tiden. Hvordan Linni Meister (http://linni.blogg.no/) greier å leve småbarnshverdagen sin på 20 cm høye lårstøvletter, push-up bh og nysminket fjes hver dag aner jeg ikke, men all ære til henne! Jeg rekker meg stort sett ikke bort til speilet engang jeg for tida.. Her går det på en rask smøring av fuktighetskrem, og muligens litt saltvannsspray i håret for å prøve å få bort sovesveisen.

Faktisk så er det nesten så ille at jeg knoter litt med sminkepungen når jeg først skal ut av døra og prøver å se nogenlunde presentabel ut...Har rett og slett mistet teken på det.. Jaja, fyren har fortsatt ikke gitt meg opp, hender jeg får en kjærlighetserklæring likevel. Og 6-åringen synes at mamman er verdens fineste uansett, og kan faktisk komme på å kommentere hvis jeg først har sminket meg, og si: "kanskje det ble litt for mye sminke nå, mamma...du ligner ikke på deg selv akkurat nå" Nei når for tiden må mamman i huset velge mellom det å være ren, og det å være pen.. Og da blir ren førstevalget. Lilletuppa mi trives kjempegodt i vippestolen på badet mens jeg tar dusjen, men med en gang jeg våger meg ned i sminkepungen blir det seiersvræl...og da er valget enkelt! Trøster meg med at det sikkert er kjempebra for huden å få hvilt seg og pustet litt, og regner med at jeg kommer til å se aldeles fantastisk ut etter et sabbatsår nesten uten kunstig fjes:-) Og for ikke å snakke om hvilken extreme make-over det blir bare man rekker å legge litt mineralpudder og maskara en dag!

Ha en fantastisk dag! Sminkefri eller ei!

Godt nyttår!!

Da er vi ferdig med nedtellingene, og starter opp med blanke ark og fargestifter! Synes nesten det er litt trist å ta farvel med 2009 jeg, det året ble jo veldig spesielt for oss her i familien. Lille-julaften 2008 fortalte vi gutta at det var en liten bror eller søster på vei, og helt fram til 6.august -09 talte vi måneder, uker og dager, og ventet i spenning på å se hvem det var som skulle berike oss med sitt nærvær.. Og nå ligger lille store Helle her og leker seg på gulvet, med sine store blå øyne- ler og smiler til storebrødrene sine og snart runder hun 5 måneder... Storebrødrene er villt forelsket i lillesøster, og hver eneste dag får hun massevis av kos og kjærlighet fra dem :) Tenker mye på hvor fantastisk heldig jeg er når jeg ser de tre miraklene våre...

Det nye året startet med litt dramatikk for oss. 10-åringen skulle prøve seg på litt spennende "småsaker" som ikke skal være farlige. Tankser og små "fresere" som er beregnet på storunger, selvfølgelig under nøye overvåkning (trodde vi). Men jaggu rakk han ikke å stappe en sånn "uskyldig" liten freser inn i et rør, og den fikk rakettfart og la seg godt til rette under øret hans. Det resulterte i en kjapp tur på legevakta, og 2.grads forbrenning på huden det gitt.. så nå henger kølappen fra mottaket der på kjøleskapet. Dato: 01.01.10, Nr 001. Ble på en måte familiens nyttårsbarn, med første kølapp på legevakta i 2010. Det går heldigvis kjempebra, og legen mente han berger uten å få arr, men jeg håper det satte seg et lite arr på hukommelsen til gutungen, slik at han har lært leksa si for denne gang. Vi voksne skjelver enda litt av tanken på hvor bra det egentlig gikk, og takker for at det ikke var klærne som tok fyr...Disse ungene, disse ungene.. Håper at iallefall han har brukt opp årets tabbekvote..

Da ønsker jeg dere alle et fantastisk nytt år og håper det bringer oss alle mange gleder og gode minner:-) Og jeg konkluderer med at året 2009 ikke bare GIKK, det SPRANG!