Nå har jeg tydeligvis hatt litt vel mye medgang her ei stund, med sydenuke først og kjempekoselig besøk av storebror med familie ei uke etter det igjen. To uker fulle av kos, avslapping og hyggelig selskap har nå blitt avløst av ei halv uke med sutring og sovestreik på dagtid. Ja, det er altså lillemor som har bestemt seg for at å sove på dagtid er uaktuelt. Og DET kan fort bli slitsomt. Det er jo ikke det at jenta ikke er trøtt, neida, hun gnir seg i øynene, klør seg på ørene, sutrer og vrenger hvitøyene fram- men sove?? NÆHÆHÆI!
Maktkampen er igang. Og dessverre ser det ut som om datteren har minst like sterk vilje som mora. Heldigvis sover hun noenlunde rolig om nettene, ellers hadde jeg nok hatt problemer med å stå imot presset. Sånn er altså ståa: Ikke skal hun sove i senga si, DET er aldeles fånyttes. Grisehylene høres sikkert over hele bydelen, og hun gir seg altså ikke. Det hender det funker å legge seg ned sammen med henne i dobbeltsenga og brette ut puppen, men hun sover sjeldent mer enn 20 minutter og våkner like trøtt og sur. Sove-i-fanget-taktikken ser også ut til å utgå, og da gjenstår altså den velkjente turen i vogna. Men så klarer jo selvfølgelig kong Vinter å komme tilbake på uanmeldt besøk da. Skjønner han ikke at han ble her for lenge sist? Og så er han så frekk at han kommer tilbake etter ei lita uke bare? Blir ikke lange spaserturen ute med vogn når gradestokken synker under 10 minus. Har med hell fått henne til å sove i vogna inne i gangen et par ganger tidligere, men de siste dagene nå har det faktisk ikke vært noe som har funket. Og jeg blir IKKE med på at hun skal slutte med dagsoving i en alder av knappe 6 mnd.
Jeg har jo egentlig på tro og ære lovt at jeg skal nyte hver dag vi kan være hjemme sammen, og prøver så godt jeg kan å finne tilbake til den ideologien. Men jeg skal innnrømme at jeg har tenkt et par tanker inne i meg om at det hadde vært godt å tatt en par dager på jobb i disse dagene. Ser for meg en dag full av positiv voksenkontakt, uten bleieskift og sutreunge. Men akkurat idet jeg nesten sier det høyt, serverer prinsesse-vil-ikke sitt søteste smil og strekker armene klumsete i været og vil opp til mamman sin og kose. Og da kjenner jeg at jeg nok er verdens heldigste likevel.
Så er det bare å klistre på seg mammasmilet og late som om jeg har energi til å stille opp for en 6-åring og en 10-åring som kommer hjem fra skolen. Selv om jeg inni meg ser mest fram til dager med overskudd til å være verdens beste kjæreste istedetfor ei sliten udusjet sutrekjerring. Dager med tid til oppsøke venninner som jeg ser alt for sjeldent, og krefter til å gi tilbake til alle som gir til meg! For alle dere som venter på meg: Jeg kommer sterkt tilbake!! Vi skal bare sove litt først:-)
