Nå nærmer siste permisjonsdag seg med stormskritt, og dagene fyker unna raskere enn ei skål med sjokolade foran ansiktet mitt på en fredagskveld. Jeg har det kjempetravelt med å kose meg, og stresser med å ta det rolig. Holder meg våken på kveldene for å få det meste ut av dagen, og ender med å gå i "trøtte-modus" i samme antall timer som jeg satt oppe på overtid kvelden før. Triller lange turer for å slippe å trene, og roter rundt i hele huset for å få det ryddig. Alt er kaotisk harmoni for å si det sånn;-)
1.juni tar heldigvis pappan over fortet her hjemme, så da er det bare å vente på at "rydde-vaske-organisere-genet" hans aktiviseres over natten. Det spørs vel kanskje om jeg ikke løper helt fri for husmoransvar, siden jeg jo var så uheldig å miste jobben i løpet av svangerskapet pga konkurs hos arbeidsgiveren. Man kan vel kanskje oppfattes som vel prinsippfast hvis man tviholder på at han skal være husfar mens jeg er bare arbeidsledig mellom kl 8 og kl 16.
Har brukt mye energi på jobbsøk, og har sendt ut CV`er i hytt og pine i håp om at noen har en stilling ledig. Men enda er det ikke noe jobb som er i boks, selv om det endelig er positive signaler der ute. Man får bare rope ut til universet at det er JEG SOM ER BEST, og se om ekkoet når ned til noen av de som sitter med søkerbunkene. Tvi-tvi for meg! Føler iallefall at jeg har levert bedre søknader enn denne her:
Og jeg vil iallefall ikke sette all min lit til slike tips fra NAV:
For å komme med tidenes mest brukte klisjè: tiden har gått så altfor fort! (Skjønner egentlig ikke at ordet klisjè skal være så negativt jeg, betyr det ikke bare at det må være en treffende forklaring siden den blir brukt så ofte??)
Dette året har løpt fra meg. Prinsessa vokser seg større for hver eneste dag, og sjarmerer med sine krumspring. Hun klapper søte, viser hvor stor hun er, danser hver gang hun hører noe som kan ligne på musikk, rister på hodet når vi sier nei, nikker overdrevent når vi sier ja, knepper med tunga og slenger smellkyss. Sosial så det holder og viser oss gang på gang at det er en ganske så aktiv hjerne der inne. Hun hermer stadig etter ting, og har tydelig begynt å kreve med pekefingeren. Jeg tør å påstå at hun er meget sosialt utviklet, og trøster meg med at det kanskje er derfor hun ikke har knekt krypekoden enda. Man kan jo ikke lære seg alt på en gang heller? Hun ser ganske så snodig ut der hun ruller seg avgårde når hun har fått stilt inn siktet sitt på ledninger eller pyntegjenstander innenfor rekkevidde. 8 rull til trappa, snu ved grinda, og så 8 rull inn på kjøkkenet.. Hun blir ikke svimmel så lett den jenta der. Småtrener litt på å trekke seg framover når hun ligger på magen, men så innser hun at det går fortere å rulle. Vurderer å kle henne i fleecedressen, fukte på henne litt og så rett og slett bare si opp vaskehjelpa...siden hybelkaninene blir med den levende microfiberkluten uansett..
Nå omfavner jeg mammapermisjonens siste helg, og skal prøve å ikke tenke på hvilke svar som venter på mail på mandag. Pappan gleder seg til å tilbringe tid med jenta si, og jeg håper de får meg ut av døra så de finner sin egen hverdagsrutine uten innblanding fra "hun-som-vet-alt".
Om ikke annet trøster jeg meg med at det er folk i omgangskretsen min som har bruk for meg innimellom. Og om det ikke akkurat genererer inntekt, så føles det godt å være nyttig;-) Kreativiteten får utfolde seg mer enn å sette sammen dagens antrekk til prinsessa, og er jeg skikkelig heldig kan det være at en gammel drøm går i oppfyllelse også..
Følg med i neste episode av: WenchesVakum
No comments:
Post a Comment